Rare ting hengende i mørke vinduer. Mundane hemmeligheter skjult bak Ikea-gardiner. Klokka var null to, alle levende-døde lå i senga, drømte ting som bare lik kunne.
Fremtiden rett foran meg, men alt jeg klarte å se var fortida bak. Sikkert derfor jeg likte å kjøre randomly rundt etter midnatt med altfor høy progressive house sprengende i øra, ga meg en følelse av fysisk momentum fremover, samtidig som det fikk tida til å passere.
Fortapt i lagene mellom.
Hadde en final destination. Et møte med skjebnen. Noe man muligens ikke kom helskinna tilbake fra. Nervene var emosjonelle brannsår, de var et dunkelt skyggeland, en ladd hagle i kjeften. Hele pakka.
Pleide å legge stolthet i at hjertet mitt var is, at jeg var en steinbauta med et fjes rissa inn, men nå vakla alt. Tråla i ukjent farvann. Uten kompass. Uten koordinater. Uten et jævla ror.
Svinga inn en avkjørsel som gikk over til en lang horisontal vei, mellom rekker av gamle piletrær, et stort hus mer likt en miniatyr fjernt der fremme.
Hørte gale kråker hyle i det ubestemmelige mørket som omslutta bilen, i det jeg penetrerte med usikre frontlys og avventende avtrykk på gassen.
Stoppa foran et inngangsparti med trapper bygd av gamle norske steiner. Fikk plutselig den samme følelsen som da jeg spilte Morrowind-utvidelsen på The Elder Scrolls Online for første gang, frysninger på ryggen av soundtracket og en inderlig forutanelse om at jeg var med på noe monumentalt.
Døra stod åpen, dirrende og advarende. Vinden røska i frakken, heldigvis hadde den parfymerte hårpomaden godt hold.
Alt omkring var basically svart, men kunne sverga på at lufta var hvit, og endelig tråkka jeg Chelsea-støvelen over terskelen. Et skritt av gangen, hodet sist.
