Orda jeg tenkte var soft porselen. Glatte å ta på, porøse inn til ektheten. Vaklende under enkelte omstendigheter, stabile nok til å holde det gående. Lot meg samle gullmyntene til mat på bordet, Netflix og drivstoff i tanken.
Spilte Stardew Valley for å føle meg normal. Lot meg rive med av disse trivielle små oppgavene, den simple grafikken. Var hemmelig forelska i Marnie fordi hun kom på døra med en lurvete katt. En flau affære.
En evig jakt gjennom ørkenen etter den neste oasen. Et hardt slag i solarplexus uten relief´en etter. Bare dirrende mellom moll og dur. En aleinedans på et fremmed dansegulv. Inkognito sentrifugert i stykker til bare støv og mystikk.
Subduer hjernen med isbjørner og hvit snus. Krasjer skallen mot fantaserte bjeller som kimer kilende snirklende fraser; det er faen meg digg å være levende nok til å føle disse tinga.
Jeg omfavner alteregoet mitt med hjertelighet. Jeg smotherer den med liderlig kjærlighet og parisiske pikelige luftkyss. Jeg penetrerer de usynlige veggene.
Livet er styrt av musikken og kalkulerte tilfeldigheter. En dans på barberbladet. Pirrende av selvinteresser. Hemmelighetsfull. Schizofrent.
Ingen veit at jeg er to personer. Utad han kule miljøarbeideren med bart, sleik og hawaiiskjorter. Innad en svartkledd sexy jævel som skriver nihilistiske, burleske drevne blogposter.
Det er en dualisme som funker fett. Den er en stille partner jeg alltid har med. Når folk ser han Tom Selleck hipsteren som slenger rundt seg med sjarmerende vulgariteter så ser de aldri den tause EMO´en som trekker i trådene.
Jeg har alltid vært en svevende gutteromsgutt, samme hvor stabil jeg er, samme hvor kommunalt ansatt jeg enn er. Amen til det. Det er ikke en pretensiøs ting, det bare er.
Mista tråden. Hvor var jeg?
Kom på at jeg egentlig skulle prate om skrivesperre, den foxy minx´en. Hun benekta meg, og jeg, den lydige jævelen, bare satt der, venta på bedre tider.
Like flyktig som en søt sommervind dansende i langt lyst hår. Utilnærmelig som skinnende røde lepper på en gatekafé i Barcelona. Tatoveringer over brystet med stiliserte englevinger i svart. Som på hun berta jeg drakk te med forrige uke.
Nok om det. Dette er ikke en easy-listening kjærlighetsaffære, dette er en livslang besettelse som ingen veit om. Det blir nok med meg i graven. Har egentlig ikke et problem med det.
Det eneste som betyr noe er den intense og lavmælte jakta etter neste bølge av god kreativitet. Veit ikke om det make sense. Er uvanlig å møte likesinna. Du som leser dette, er nok en av dem. Hvem andre leser fortsatt ting i 2023.
Det har pubertale kvaliteter som aldri helt gir slipp, men det er også fullstendig genialt, livet blir spennende, og nytt. Det er det som skiller oss fra boomerne. Vi blir ikke grå, vi bare vokser. Skinner.
Fallhøyden blir lang hvis man ikke har kontroll, høyt kolesterol, psykiske lidelser, økonomisk ruin. Heldigvis er jeg en periodisk fastende nihilist med hodet skrudd mot en monolittisk destinasjon.
Det betyr at jeg liker det jeg driver med. Dagtid. Kveld. En perfekt politisk symbiose mellom to fraksjoner som begge livnærer seg parasittisk av hverandre. Jeg rir på bølger av befriende melankolia og høytsvevende selvforakt.
Inspirasjon. Selvtillit. Arroganse over breddene. Ingen lamentering, nada bad feelings. Kun sensasjonen av å stå på kanten av timeteren for første gang, et rush, en rus. Det er sånn skrivesperra føles rett før den forløsende euforien. Når fingra bare flyr på tastaturet. Og orda danser ut av hjernen.
Kunne blitt vemodig når det går over. Kunne lagt meg ned og dødd. Men jeg veit at ikke er lenge til neste gang. Det er bare å leve. Fylle opp åndetanken. Oppleve shit som gir mening. Hengi seg til kvasi-libertinismen. Styrte noen øl og la seg bli fingerpult på dass. I ekte stil.
Jeg er bare en passasjer.
