WiFi

 

Yumi

 

Sommeren var langt forbi oss. Naturen rundt døde sakte i gult og rødt. Etterlot svarte skjellet i taus og krokete pantomime. Slapp grålyset inn der det tidligere var ugjennomtrengelig.

 

Oktober-tårer krøyp lange striper på usynlige skjold. Vaska bort de gode luktene av sol-bleika hår, klam hud og ville flørtende smaker fra en hemmelig seinsommer-natt. Et sted.

 

Lys passerte i hundre og tjue. Farger blinka frenetisk. Lyder som ikke kunne defineres. Jeg satt shotgun med hodet ut av vinduet, øya igjen. Hørte fingeren din trykke play, full guffe.

 

Vi var på vei mot havet, men alt var svart med stjerner i det fjerne. Så ikke en dritt, bare tok sjansen, valgte en retning. En slags besjeling av vår egen posisjon i forvirrende tider med utydelige definisjoner.

 

Styra mot det mørkeste feltet. Håpa på det beste.

 

 

Halcyon days

 

Liv som ikke var egne. Eksistens kanalisert gjennom preprogrammerte filter. Papirutklipte figuranter av syltynt materiale.

 

To androgyne androider. Begge kledd i tettsittende svart fra topp til tå. Som kvasi-futuristiske visjonærer med turtlenecks og et dystert budskap i hånda. Pretensiøse. Intellektuelle.

 

Seksuelt frigjorte på en så undertrykt og spesifikk måte at det var som å treffe et nåløye med en syltynn tråd. Særhet dyrka hardt til uante høyder.

 

Jeg var nummen og kald, likte ikke nærhet. Det passa deg perfekt.

 

Jeg var taus, orka ikke bruke mange ord. Det passa deg enda bedre.

 

Produkter. Av samtida. Vi kommuniserte best med tekst. Korte fraser sendt gjennom fiberbånd. Akkurat nok avstand til å ikke være for intimt. Moderne kjærlighet.

 

Det var øyeblikk. Stunder med fantasert pause fra en digitalisert hverdag. Dager vi knaska fargerike bokstaver og slapp løs på innvidde klubbkonsepter.

 

Autonome poder som mingla asosialt under strobelys. Parallelt med andre likesinna skygger. Elektronikaen var høylytt og barmhjertig, skåna oss fra altfor mye mellommenneskelig kommunikasjon.

 

Kjemisk fremstilt lykkefølelse. Avbrekket fra virkelighetens predestinerte linjer. Ecstasyens mekaniserte svøpe. En syklon av farger, rytmer og oppsperra øyne, blanda med roterende hofter og klamme hender.

 

 

Cyberpunk

 

På rømmen. Folketomme landeveier utafor byen. Midt på natta. Et dødt dyr i grøfta. Gårdstun delt av en sekstisone. Alt i dvale.

 

Stoppa bilen ved vannkanten, lot lysa speide utover. La oss på panseret og stirra i stjernetaket over. Stor og skarp måne. Hvorfor klarte jeg ikke si de rette tinga? Stoppa før det nådde munnen.

 

Jeg var emosjonelt avstumpa og prega av øyeblikkelig tilfredsstillelse fra lysende skjermer. Aldri en stille stund uten informasjon. Tilgang til alle fantasier. Pandemier, krig, katastrofeporno. Reality som var virkelighetsfjernt. Alt. Ingenting. Meltdown.

 

Kledde av oss og hoppa uti.

 

Svømte i okkult vann der alt under oss var ukjent. Iskaldt. Panisk. Dønn sensuelt. Vi var aldri så nær hverandre som akkurat da, to nakne kropper, klamrende, på vei ned mot det fremmede dypet.

 

Stakkato bevegelser fordi vi var så frosne og stive. Blå lepper som dirra. Numne kyss uten følelser. Sparka fra mot der boblene var på vei. Pulsen i hundre og lungene på vei ut av munnen. Skjelvende. Døende.

 

Omsider.

 

Kravlende opp fra gjørma, først på alle fire, så på to bein. Drapert inn i et pledd, sammen. Inntil harde brystvorter og stram hud.

 

Smakte naturen. Lukta av råtnende blader og vegetasjon i forfall. Frost i gresset. Varm ull. Der og da var vi ikke innlemma i teknologi, vi var en del av omgivelsene, med sansene fokusert.

 

Klassisk skitten romantikk kasta lange skygger i lysstrålene fra bilen.

 

Ansiktet ditt og den opplyste kroppen som en uvirkelig kontrast mot det intense mørket bak, fikk meg til å virkelig se deg, hvor vakker du var, hvor lidenskapelig du kunne være, uten alle ledningene, uten alt tilbehøret.

 

Forvirrende følelser som var gode. Sammensatte emosjoner faretruende nært. Ting som hang i lufta, uavklarte, men likevel jævlig tydelige. Like penetrerende som øya dine, like harde som henda på skuldra mine.

 

Fordi vi hadde brukt opp vokabularet. Fordi det ikke var mer å tenke. Fordi vi var i hjertenød. Vi henfalt til obskøniteter som ikke var hovedgate. Vi var svevestøvet i smugene. De mørke krokene i omkjøringene som aldri leda riktig sted.

 

Begjær. Sildring i svaiende piletrær. Pust inn, så ut. Duggen på gryende vinduer. Fingra som dro striper nedover og dråpene danna ved bristepunktet.

 

Vi var omriss mot en dystopisk horisont. Falmende bygninger, flyvende farkoster, et klima i krise. Rødlige farger så langt blikket kunne se. Robotikk, sex, anemisk. Skranglende. Alt fortapt.

 

Automatiske bevegelser. Totalt synkronisert. Fullstendig henfalt til matriksen og det store nett. Pulsen mellom oss. Hodet bakover, halsen frem. Gisp med synlig damp.

 

Refleksjoner av å være dypt inni deg. Avantgarde ideer satt til liv i løpet av et supersekund. Grepet mitt på hofta di og de harde støtene. Håret ditt som en kapsel rundt hodene våre. Panne mot panne.

 

Sentrum av stormen. Lyn fra klar himmel og stjerner i ukjente konstellasjoner. Svettedråper nedover torso. Gyngende bryster og progressiv housemusikk. 80 desibel.

 

Falne, selvbevisste, slaver fra en annen galakse. Forvist til jordkloden av en gal far. Som også var mor. Slått til blods i hagen, straffa for å være til, selv om vi var skapt i hens speilbilde.

 

Vi var de nakne rebellene. Slynga sammen som slanger. Du låste meg inne med beina dine, trygla meg om å gå hele veien, selv om det var forbudt.

 

Biologiske innfall, rusa på naturlig dopamin og alle de godvonde signalene hele veien til vi nådde klimakset og falt sammen skjelvende.

 

 

Fatum

 

Veien hjem var lang og ensom, ganske fin. Fuktig ustelt hår. Etterdønninger av en sordid affære. Friske minner, tydelige visjoner brent inn i hjernen, mentale pornografiske bilder.

 

Suvenirer kryptert i en hemmelig folder bare vi visste om. Shit som kunne hentes frem når hverdagen blei altfor monoton og ordinær.

 

Hørte stemmen din nynne med musikken, det konsentrerte blikket på veien, måten du av og til snudde deg mot meg for å smile vemodig.

 

Lys.

 

Å dykke etter perler

 

Det var søndag kveld og det blaserte sinnet mitt døsa av med et tynt glass Hamilton og «Viva Forever» på den digitale radioen.

 

Tenkte på alle menneskene som hadde vært innom kontoret mitt på flyktningtjenesten de siste tjueen månedene. Skjebnene, fortida og den uvisse horisonten.

 

Blei litt melodramatisk av de sørgmodig-sleske, spanske gitarene, blanda med stemmene til Spice Girls og nostalgiske bruddstykker av svunnen romantikk.

 

Det fikk meg til å gå inn i materien. Virkelig kjenne på erfaringene. Hva var det jeg egentlig jobba med i denne monumentale tida, der ting aldri ville bli det samme igjen?

 

Å hengi seg til elendigheten var altfor lett. Visste det. Hadde gjort det altfor ofte i løpet av den harde høsten. Trøkk på alle fronter, selvmedlidenhet over en lav sko og influensa med et langt etterslep.

 

Vendepunkt

 

Vinter i lufta, sinnet et par tonn lettere og likt en gul blomst pressa gjennom sprekkene i asfalten, så blei lyset like tydelig som Technicolor prosess fire.

 

Jeg deltok i et første skolemøte med ei ung overføringsflyktning som helt til nå hadde vært en inneslutta østers uten veier inn, kanskje et par ord her og der.

 

Frykta at arbeidet mitt med henne ville bli en stor utfordring. Visste ikke helt hvor jeg skulle begynne, eller om det noen gang kom til å bli en start.

 

Læreren spurte om hun kunne skrive ned bokstavene hun så på arket.

 

Med et plutselig og uventa sjokk, så skribla hun alt korrekt. Leste høyt opp i tur og orden. Jeg blei sittende med et måpende og ubehandla glis. Holy shit, hun var ikke analfabet som først antatt. Tvert imot.

 

Mulig det var mer på engelsk enn norsk, men hvem brydde seg, hun briljerte. Hadde endelig et utgangspunkt å jobbe fra. Følte at jeg faktisk blei kjent med henne på en betydningsfull måte. Nærmest åpenbarende.

 

Læreren og jeg bevitna at et skjold blei løfta vekk, to voksne menn med hemmelige tårer i øyekroken og kremtende stemmer i ufrivillig falsett.

 

Det var helt rått.

 

Mora satt vedsiden med det anerkjennende og stolte blikket bare innvidde makta. Nærmest dirra.

 

Kan hende at folk stadig opplevde Eureka som dette, men for meg, en villmann av en miljøarbeider med hawaiiskjorte og sleik, så var det rørende og spesielt. Dette var hennes arena og jeg var en beundrende tilskuer.

 

Kontrasten til det skremte blikket som stadig veik unna ved de utallige timene med hjemmebesøk var enormt. Tvilte ikke et sekund på at denne jenta kunne bli lege, advokat eller hva enn som falt henne inn.

 

Mulighetene var mange, og jeg skulle bidra så godt jeg kunne ved at hele familien blei best mulig integrert i kommunen. Ville etter hvert foreslå utvalgte fritidsaktiviteter. Hadde mine tanker.

 

Viva Forever

 

Innså omsider at det var det vi faktisk dreiv med, vi dykka faen meg etter perler. Enkelte ganger med følelsen av å være uten tilført oksygen eller sikkerhetsline.

 

Innfallsvinklene var alltid der, alle hadde dem; styrkene, perlene. Det var vår jobb å oppdage dem, samme hvor dypt, samme hvor ubehagelig, samme hvor kaldt.

 

Det var verdt det. Det var halmstrået som til slutt blei et teppe.

 

Det var naiviteten til en miljøarbeider med Spice Girls på spillelista si.

 

Det var motivasjonen til programrådgiveren i møte etter møte.

 

Det var pågangsmotet i lærerne med klasserom fulle av individer på jakt etter et bedre liv.

 

Det var dedikasjonen hos administrasjonen som gjorde alt dette mulig.

 

Det var Læringssenteret for voksne i kommunen.

 

Det var oss.

 

Perledykkerne.

 

Alltid på vei mot dypet.

 

Alltid på jakt.

 

Alltid.

 

Gråte i regnet Redux

Soundtrack: Crying in the Rain, A-ha

 

 

Vinter i tårekanalene. Høstrasp på stemmebåndet. Sommerlig yrhet snirklende nær bakhodet. Heavy stunder aleine med dunkel pop på eteren og nostalgirusk mellom tæra.

 

Smerte.

Hjerte.

Et hus i søvn.

Kun opplyst av det hvite lyset fra skjermen.

 

Skyggespill i hjørnene. Abstrakte emosjoner dynka i billig børst og glutenfri øl. Gripende, øyeblikkelig ensomhet og behovet for en trygg havn å bunkre opp i, en dyp kløft å hvile hodet mot.

 

Vemodige nocturnale tanker i sameksistens med den bedøvende effekten av blended scotch whisky, en dash vann oppi. Likte sensasjonen. Trengte det. Den var ei overmodig kvinnes burleske og trøstende favn etter en lang og sjeleknusende dag på kontoret. Den var tatoveringer, ferske arr og glitter.

 

Ingen spørsmål, ingen meninger. Bare et kaldt glass i ene hånda og en skarp negl hysjende på de beroligende stedene i hodebunnen. Kjærtegn eksplisitt ment for meg. Uten okkulte agendaer, uten forvirrende tvetydighet.

 

Bare meg, tankene mine og behovet for å lette sjela med et tonn dødvekt.

 

Det var dette skrivinga betydde for meg.

 

Hun var mitt fristed.

Var min hemmelige elskerinne.

Min mørkere følgesvenn.

 

De siste par ukene på jobb hadde trigga så mange minner. Det var noe med menneskene jeg hjalp, historiene og feelingen. En sentimental egotripp trakk meg til det lille arkivskapet innerst i den forbudte sonen, stedet jeg oppbevarte glansbilder fra de fordums stundene som hadde leda meg hit.

 

Tenkte på regnet fra fortida. Erindra lange gåturer etter skumring. Antikke kirkegårder midt i Oslo. Forfalne mur-bygg med graffiti på sidene. Støvete vinduer og gardinene trukket for.

 

Ung. Naiv. Gatelangs i byen med tomme lommer og en halvfull pakke Lucky Strike. Ryggsekken stappa med spøkelser. Sko slitte inn til foten. Moleskin i lanken og en mp3-spiller fra Clas Ohlson i den andre.

 

Det fantes altfor mange utveier. Det kreative livet dreiv meg fra den ene kvinnen til den neste mannen. Ga faen i konsekvensene. Ønska bare å åpne sinnet, knuse dørene til persepsjonen.

 

 

Jenta fra Jernbanetoget

 

Sløve og late dager i sentrum. Nær Oslo S. Hang under skyggen av et nedbrutt tre, omgitt av junkies og papirløse hasjselgere.

 

Triste gamle Plata var et surrealistisk skue. Alt var utviska og inngrodd i asfalten, i brosteinen. Stanken, sprøytespissene, menneskene. Midt på lyse dagen. For alle å se.

 

Uten stolthet. Skamløst drepende.

 

Tusenvis av folk passerte forfallet og elendigheten daglig. Bare en del av bybildet. Et dystopisk symptom på det sykelige samfunnet vi levde i, den myke undermagen på riksløven, noe å passere med et godt grep rundt veska.

 

Jeg var like malplassert her som den neste. Største forskjellen var kanskje at jeg hadde oppsøkt avgrunnen bevisst for å oppnå inspirasjon. Hva enn det betydde. Livsløgna meg sjøl om at det handla om litterær genialitet, Ari Behn og bohemsk gjenfødelse.

 

Veit, det var skjødesløst og ekstremt risikabelt, men jeg visste ikke bedre. Var fanga i en dødsspiral der arbeidet blei bedre jo lenger ned jeg sank.

 

Sannheten var garantert mer sammensatt enn jeg ville innrømme. Det fikk bli en annen tekst en annen gang, var mer opptatt av å sluke alle inntrykka. Det var åpen bar og regninga kunne gjøres opp seinere.

 

Rota rundt med ei jente som egentlig var der for å selge kroppen sin. Hun var ung og pen, men på randen. Håret lukta bål med et svakt hint av noe søtt.

 

Jenta dytta nesa inntil nakken min og snuste inn, som om jeg minna henne om noen. Kanskje en lost kjærlighet fra steinalderen eller et mykt glimt fra bedre tider.

 

Hun fortalte meg aldri navnet sitt, men vi var fortrolige nok til å dele varme og forsiktige kyss. Jeg leste høyt de siste tinga jeg hadde skrevet. Hun lå og stirra opp på løvverket med forundring i munnvikene. Flira da jeg var frekk.

 

Denimjakka mi var et varmende pledd og skjold mot passerende føtter. Bråket fra trafikken var obskur og ubetydelig. Vi var ett med eksosen og svevestøvet.

 

Sterk sminke og tettsittende topp med røde striper. Svarte Nudie skinny jeans, naglebelte og Converse All Star. Hele rockeuniformen. Mørk neglelakk slitt helt ytterst, lilla striper i det askeblonde håret og midtfingeren i trynet på samfunnet.

 

Arma våre vikla seg sammen i brutale kjærtegn. Endelig en stjålet stund med menneskelig ømhet midt i all den urbane lidelsen. To avdanka mannekenger i bisarr pantomime. Et dukketeater uten særlig mange ord, kun emosjoner og abstraksjoner.

 

Vi delte en lunken Cava og hørte på musikk med hver vår øreplugg. Øya hennes fortalte tusen historier om brutte løfter og umulige drømmer. Så altfor ung, så altfor høy. Et blad styrt av nordavinden.

 

Ikke noe kunne redde oss nå. Bare fløyt rundt som råtne biter drivved fanga i en vortex. Følte oss sexy og aleine, sammen. Lakk, plastikk og biter av metall.

 

Vi hoppa på imaginære trampoliner i hemmelige hager, spilte langtekkelige MMORPG´s omgitt av tomme bokser Red Bull, kutta oss i armen da tankene blei for rå. Dekka det til med lange ermer i varmen.

 

Unisone bølga vi sommerens ekspirerende og vemodige dans. To subkulturelle avvikere med en abnorm svakhet for koreanske tegneserier godt over på den andre siden av kanten og godtriste ytterlinjefilmer med åpne endinger.

 

Kjærlighet stod på pinne, kjærlighet var pakka inn i cellofan. Fit to die, fit to die for. Ga henne den siste røyken. Henslengte og frekventerte nikk i takt med beaten.

 

Kveldsbrisen fra Oslofjorden skylte vekk gatestanken med en midlertidig befrielse.

 

Jeg fikk et klart bilde av hvem hun var.

 

Foran speilet i hybelleiligheten, sterke Hannah Baker-vibber. Eyeliner, blank lebestift, maskara. Makeup som et skjold mot andre mennesker. Kamuflasje.

 

Svart denim med stretch, hull på knær, ubestemmelige piller toppa med alkohol. Hva enn gjorde henne lykkelig en lørdag kveld i et tomt mørkt hus.

 

Sammenbrudd på senga. Sammenbrudd på gulvet. Sammenbrudd over dørterskelen. Låst inne i et marerittslott, nøkkelen rota bort i en skuff full av bortglemte instruksjoner og skruer i feil dimensjoner.

 

Gamle Thomas Dybdahl-låter på spilleren. En svakhet for kvasi-intellektuelle høst-toner med skjegg og mørkt hår. Omgivelser i blå batikknyanser. Omriss med fuzzy linjer som passa perfekt når været nærma seg november og sjela trengte en love story. Hånd i hånd på vei til høstutstillinga, lukta av fuktige jakker, dalende gule blader. Hemmelige kyss bak værbitte trær.

 

Cola Light, soya, smakstilsetninger. Kjipe erstatninger som holdt kroppen tynn. En pistol mot hodet, alltid der med en kule i kammeret, et sakte avtrekk med en ustabil hammer som kunne falle når som helst. Sekunder unna verdens dypeste hull.

 

Tragiske filmer på Netflix. Uoppnåelige rom-com´s. Bisarre og fine kjærlighetshistorier. Bedagelig lavbudsjetts tristesse fra New York med kjente skuespillere pre berømmelse. Dager fylt med historier som aldri var hennes. Noe å få tida til å svinne hen med, sittende i lotusstilling på gulvet med instant placebos og smakløse kopper grønn te, til hun til slutt mista seg selv totalt og blei hjernedød apatisk.

 

Fortsatt ung, men gammel i sjela. En idiotisk klisjé, oppbrukt, likevel dønn sant. Hvordan makte å være original når alt er en blasert kopi av noe som allerede har skjedd en million ganger, kanskje mer?

 

Ansiktet brølende mot puta med avtrykk i både svart og rødt. Seine fridager i senga stirrende i taket, altfor redd til å starte dagen, altfor svak til å ta en sjanse.

 

Mista henne rundt midnatt. Så henne aldri igjen.

 

 

Musikken

 

Hver gang jeg traska forbi det treet i ettertida så tenkte jeg på jenta og den kvelden vi hadde sammen. Selv om vi bare delte noen timer så kom jeg aldri til å glemme henne, øya hennes.

 

Lurte på hvor hun var nå, om hun fortsatt levde. Hadde livet vært hardt? Kanskje fint?

 

Mye hadde forandra seg her. Store åpne flater, overprisa uteserveringer og forvirra turister på vei til glass-innlemma mausoleum. Dog træra var fortsatt de samme. De var urokkelige vindfangere, like tunge i bladene, like grå i kantene, like tause. Alltid omgitt av usynlige gjenferd, alltid der som en påminner om skjebnene endt i bakgårder. Anonyme. Forbigåtte.

 

Blei sart i gnosisen, kjente det stikke. Som en omvendt forelskelse. Ikke godt på en vond måte, men vondt på en god måte.

 

Tilværelsen som en forhenværende, aspirerende gonzo-skribent kunne være ensom og sporadisk, ingen røtter. De få vennskapene jeg hadde var kompakte og intense.

 

Det var som om vi slukte hverandre grådig. De fleste interaksjonene endte like brått som de oppstod. Jeg hadde et kartotek av navn knytta til emosjonelle opplevelser, akkompagnert med en låt.

 

På den måten så blei musikken min musé, hvis jeg trengte en følelse så spilte jeg en låt som tok meg med dit, alle disse menneskene og opplevelsene.

 

Musikken var en hemmelig luke inn til tåkete visjoner fra diffuse drømmer, vanskelige å anslå som virkelighet eller feberfantasi. Pustmistende tendenser og dypsindige tanker. En hvit elefant.

 

 

Natta

 

Sentimentale slidegitarer. Den angeliske og lyse crooninga til Morten Harket. Forfengelighet over en lav sko. Hverdagslig monotonitet og sterke kopper kaffe.

 

Jeg var nå en voksen mann med god distanse fra det post-pubertale villniset utafor Oslo S. Hadde den luksusen at jeg kunne nyte erfaringene mine på en produktiv måte. La det bli en del av evnene mine.

 

Følte på den akkumulerte melankolien og tyngden av det å vite primitive hemmeligheter. Kjente lufta mot huden. Mørket kalte på meg, men jeg hadde forstand nok til å la det passere, bare la det bli fraser i den skinninnbundne notatboka mi.

 

Det eksisterte en uskreven forpliktelse overfor minnene og menneskene som hadde forma meg til å bli den jeg var nå. Vekta av liv levd og liv avbrutt i startgropa.

 

Undervurderte sensasjoner verdt å ta vare på. Sterke nok til å virkelig erkjenne. Mer verdifulle enn ti gullmynter i lomma og fagre løfter fra gudsforhøya jomfruer.

 

Bestemte meg for å ikke ta det for gitt.

 

Neste gang det regna skulle jeg faen meg gå ut og gråte noen tårer for alle individene som en gang berørte meg.

 

Passe på at ingen så meg.

 

Bare la det falle unisont med regndråpene.

 

Bare la det farge bakken under meg med anemiske seriffbokstaver og dystre emotives.

 

Bare la det gi meg hen.

 

Mørkets rytter

Natt. Under La Luna. Heavy dystopisk, progressiv house med hjerteskjærende beats, et hakk foran pulsen. During i dørene. Boks etter boks med Monster Energy uten sukker. En og annen smugrøyk ut av vinduet. Kilometer atter kilometer på uopplyste bygdeveier. Fjernlys nonstop.

 

Playlist:

the darkness, John Dahlbäck

Friendly Fires, Gareth Emery/Dani Poppitt

L.O.V.E., Kudus/Estiva

Luna, Rub!k

 

Visste jeg ikke burde kjørt så mye i dagens økonomi, men det var en guilty pleasure. Elska å råne på strekninger der det var langt mellom folk. Drit-høy musikk og full konsentrasjon på det foran. Følte en inderlig frihet, det var som om jeg kunne reise hvor enn.

 

Måleren lyste gult, så jeg fylte opp tanken for 1000 kroner, lo av innfallet om at akkurat i det øyeblikket så kunne jeg blitt en sint gammel gubbe på Facebook, just let it rip, utånda min øyeblikkelige frustrasjon over økende bensinpriser og at himmelen eksisterte.

 

Skulle poengtert at de burde skru opp prisene på kollektivtransport i byene og satt en ekstra avgift på bruken av elbil. Hvis det var sånn at vi alle skulle bære byrden av krigføringen vår i Øst-Europa likt, hvorfor måtte distrikta og arbeidere avhengige av bil slepe på vekta av økende drivstoffpriser aleine.

 

For ikke å snakke om low-key rånere som trengte å bevare forstanden. Glisa, de sinnssyke folka i byene forstod aldri et kvekk, jeg visste, hadde tross alt vært en av dem. Helt til jeg tok til vettet og flytta, blei et menneske.

 

Trakk på skuldra og rista av meg de siste restene av mars-kulda. Inn i den varme bilen med vibrerende vegger og tak. Glemte omsider alt på utsiden igjen, bare lot retningene styre meg, lykter, trær.

 

Svinga anerkjennende unna et rådyr som sprang over veien med en «kalv» diltende etter, dirra ikke i fingeren en gang, ingen rykninger i øya, bare rutine, hadde gjort det hundre ganger før.

 

Det var en akkurat passe ensom tilværelse som var perfekt for vårlig dysterhet og kommende sommerlig nedslåtthet. Koffeinet pulserte gjennom systemet, fikk hjertet til å slå hardere.

 

Kjente på oblike tanker som snart ville bli noe mer, eller mindre. Nærma meg et skilt med høytidelig annonsering om at jeg var i ferd med å entre Modum, som om Øvre Eiker var forspill og jeg nå penetrerte til et dypere bedre sted.

 

Kjørte videre over Vestre Spone, mot Sysle. Passerte to katter som sloss i veikanten. Veit ikke om jeg heia på den svarte eller røde. Begge stakk da jeg tappa lett på hornet.

 

Ute på hovedveien. Begynte å kjenne på trøttheten, stive ledd. Det var fint å ligge på opplyste veier med hvilepuls igjen. Bare flyte inn til mål, Vikersund.

 

Veit, dette var ikke akkurat sentrum av verden, og livet var enklere enn mange steder, men det var akkurat det som var så perfekt. Det ga rom for refleksjoner, vekst. Og hvis du var som meg, så sparte du penger ved at det ikke eksisterte brune puber her ute.

 

Fantastisk hvis man er eks-what-ever. Bare å flytte hit, klippe håret, få en jobb og la den folksy konformiteten skylle over deg.

 

Om du følte for noe moro så var det bare å innlede samtaler med aleinemødrene ved kjøledisken på Kiwi, kanskje du til og med fikk en finger i rumpa, det spørs på preferansene dine.

 

Selv var jeg mest fornøyd med et par iskalde Isbjørn ved vannkanten en varm sommernatt midt i juli, med tankene og minnene om alt som en gang var. Og selv om vi foreløpig var flere måneder unna den beste tida, så fikk jeg alt til å passere ved å kjøre rundt på natta, aleine, avventende, på at tida skulle avvikle.

 

Fuck, var virkelig forført av de kunstige blå synt-tonene som lekte seg i frekvens mellom dype trommemaskiner støpt i bly. Vibrering inni brystet. Følelser halvveis opp i halsen, inderlige hopp hver gang tenkte ord ga dem definisjoner, visualiserte bilder flytende mot meg.

 

Iskald konsentrasjon om alle endringer i horisonten, vel vitende at en liten feil kunne bli fatal.

 

Nærma meg sluttpunktet og følte vemod fordi alt snart ville bli stille igjen og lufta fri uten kunstig avkjøling blanda med blå Wunder-Baum fra i fjor.

 

Hodet blei holdt oppe av koffein og overdrevne mengder posesnus, visste godt at jeg trengte søvnen, men likevel. Gleda meg allerede til grålysninga og den lange veien mot jobb neste morgen. Fortsette poesien. Maskinen og meg.

En ode til den norske sommeren

Vinden i håret, sola i øyet. Vårens bittersøte piker, vin og sang i bakspeilet. Hemmelige og vemodige sommerminner forut.

 

Klam hud dusja med middels dyr fransk parfyme, jordbær duppende i sjampanjeglass av plast. Hjerteskjærende gisp etter luft fordi sensasjonen er like mye ekstatisk som den er vond.

 

Seine dager på kortsiktige landeveier med suggererende beats av CLMD på spilleren. Vinduene åpne, arma strekt ut i den varme fuktige lufta.

 

Bare kjøre rundt på måfå, føle stemninga, være fri. Kaste stjålne blikk til siden. Blafrende tøy, blanke røde lepper og langt hår som fester seg.

 

På helvegen mellom stormfulle fjell og mosedekka vidder. Den norske folkesjela som ei elskerinne, kledd i en håndsydd bunad altfor trang om livet. Barmen veltende ut.

 

Sommeren er kort, men den er best, den er sympati før en sjelsettende høst og mannevond vinter. Den er en halv armlengdes avstand og ikke fullt så undertrykte emosjoner.

 

Så, ikke vær for hard mot henne, omfavn opplevelsene. Nyt de saftige røde bæra, drikk deg full på Akevitt, knask ferske reker på svaberg og bad nakne i bortgjemte viker.

 

Lukk øya og drøm deg bort til Costa del Sol om du må, men glem aldri hvem som var din første, den du alltid lengter tilbake til når renta er altfor høy, når lysten tørker inn, når september-tårene stryker forbi.

 

Den bloddryppende sola myrdes bak en åskam eller to. Mil atter mil atter mil til verdens ende og det subtile bortenfor. Skyer av støv og melankoli i hjertet, den norske sommeren for alltid, XOXO.

World of Warcraft: director´s cut

Det var sommer, men hodet lingra fortsatt i vinter. Hadde en sykdom i kroppen som aldri slapp taket. Det var en alt omgripende melankoli som stakk kniver under ribbeinet.

 

Den dekorerte verden rundt meg med ikke-eksisterende farger og forvirrende valører. Satt i vinduet og drømte om hvordan fallet ville blitt. Blei svimmel, trakk meg tilbake. Feig.

 

Var en hore etter å leve med hjertesorg og elendighet. Det fikk meg til å føle liv. Det fantes uansett ikke noen myke steder å lande.

 

Den første slurken brant. Smakte jævlig. Fikk oss til å knekke sammen av latter. En gammel helflaske Linie Aquavit, det eneste vi fant innerst i skapet. Alt vi ville var å rømme et sted langt-langt vekk. Den deilige likegyldigheten sløva oss ned til en behagelig nervøsitet som ikke tok overhånd.

 

Hadde egentlig akkurat møtt deg, selv om vi hadde kjent hverandre i flere uker, i spillet. Vi hadde gjort shit sammen, raida, dødd, chatta og slått i hjel tid på vei opp nivåene.

 

Vi var avatarer som sirkla hverandre med en bisarr fascinasjon som var vanskelig å forklare. Alt var digitalt og utenfor rekkevidde. To blodalver, amatører som ikke helt visste hvordan ting funka, bare var der for opplevelsen og historiene.

 

Lange netter uten søvn og seine morgener gjorde at vi knytta et merkelig asosialt bånd i en hemmelig verden. Azeroth var stedet vi rømte til så fort vi fikk muligheten. Levde på kjappe nudler og sterk kaffe.

 

Det var så jævlig vanskelig å bli kjent med nye mennesker ute, hadde ikke referansene som matcha. Jeg bevega meg på utsiden av de gjeldene normene og samme faen så makta jeg ikke å lære reglene.

 

Rømte inn i en eventyrverden der man kunne bli hvem enn man ville, selv om ensomheten alltid fulgte meg, som en koda skygge. Helt til jeg møtte deg. Vi, en Chimera, samme dysterhet, to hoder.

 

Vi satt ved kanten av et stup og stirra utover en vakker digital horisont. Man kunne vel kalle det romantisk. Jeg prata om musikk. Du brøyt plutselig inn; «skulle ønske jeg kunne kysse deg …» Blei overrumpla og stille en liten stund. Si noe.

 

Vi bodde i samme by, men hadde ikke vurdert muligheten for at vi faktisk en dag kunne møte hverandre. Det var som om magien kunne opphøre hvis det skjedde. Gjøre det virkelig. Tanken gjorde meg vemodig av lengsel.

 

Stod utafor inngangsdøra til et bofelleskap på vestkanten. Banka på døra med påtatt selvtillit. Var egentlig et vrak. Et skjellet med bleike, hullete 501 jeans som var oppbretta nederst og en denim jakke som aldri hadde blitt vaska. Regnvått tungt hår ned til skuldra.

 

Tusen tanker romsterte i det sekundene passerte. Huska ikke en eneste av dem. De slitte Allstars´a på en korkmatte over et blankt steingulv var alt som eksisterte akkurat da. Til døra blei åpna.

 

Det lukta kaffe og sigaretter. Rader med jakker og sko stabla i puslespill. Lyder bak dører. Stemmer. En TV et sted. Jeg traska lydløst på lange strietepper. Skuldra dine var skarpe under en lyseblå, jersey topp. Håret var nesten like hvitt som huden. Silke som sveva statisk etter. Kjente blomster i lufta di.

 

Må innrømme at jeg titta lenger ned. På den smale ryggen. Over hoftene. Bak. Avklipte jeans. Perfekt gange. En fot foran den neste, som om du dansa en marsj. Sigarett mellom to smale fingre med knallrøde negler. En røykpakke i den andre hånda. Det var et jævlig fint bilde.

 

Drakk avansert kaffe av store Ikea-kopper. Kjederøyka. Blei kjent med hverandre på nytt. Satt på gulvet i et lite rom med høye tak, askebegeret mellom oss som nøytral grunn. Hørte på musikk.

 

Spillelista bestod først av 30 Seconds to Mars og annet passiv-agressivt som passa perfekt til gaming. Selv likte jeg shit som pressa stemninga ned til en dyster og ubehagelig hvilepuls, Joy Division, The Smiths, Depeche Mode.

 

Jeg var en snobb, ikke på en hipster Ramones og Turboneger-måte, men definitivt på et annet nivå. Vi møttes på midten med en blanding av Kent, Placebo og The Doors.

 

Skyggespill i blafringa av stearinlys. Lukta av aquavit. Natt. Vi satt nærmere nå. Effekten av alkohol og nedstemte lyder, stemning. Du lukka øya og gynga hodet sakte fra side til side i takt med musikken. Likte deg sånn.

 

Lotusstilling med henda i fanget, avslappa, påvirka. Erotiske blikk med fyldige røde lepper og sløve øyer med langsomme vipper. Jeg fanga ansiktet ditt med en forsiktig hånd.

 

Fløyelsmykt. Du lot meg stoppe tida. Skjelvende drag. Sukk av lettelse og velbehag. Du smakte norsk sprit og Luckies. Perfekt.

 

Vi hadde veier å gå, men i natt var alt glemt. Våre verdener tok en pause fra bunnløs apati og grunnløs fremmedgjøring. Lå med hodet i fanget ditt. Det var bare du som eksisterte.

 

Negla dine begravd i håret mitt sendte frysninger nedover hele ryggraden. Du var damp i lungene mine, pusten og tankene. Orda.

 

Undra. Du hadde levd lenger enn meg, sett mer, opplevd. Åtte år virka som en halv evighet. Burde kanskje blitt skremt, men jeg var fascinert. Lukka øya. Mer damp.

 

Flaska var nesten ferdig. Morgenen grydde. Skulle vært i senga, sovet. Vi lå fortsatt på gulvet, inntil et hjørne, stirra i taket. Prata om dype alt og interessante ingenting.

 

Delte de siste slurkene. Hadde bare et par sigaretter igjen. Vurderte mulighetene. Bunnpris på hjørnet. Kaffe først? Du forsvant på kjøkkenet.

 

Jeg scrolla gjennom spillelista, Heart and Soul, Joy Division. Du kom tilbake med to varme kopper og noen brødskiver med leverpostei og gulost. Vi lytta med overtrøtte øyne og vidåpne ører. Psyka oss opp til å gå ut.

 

Gatene slumra fortsatt. Lørdag mårra stinka eksos og piss. Søppel, måker og junkies. Folk med uniformer. Jeg var skremt av virkeligheten. Av det skarpe lyset. Følte ikke for å være her, men vi måtte ha proviant for sjela.

 

To pakker Lucky Strike og fire sixpack´s med store Tuborg. På veien ut av sjappa sa du; «Har ikke lyst til å gå hjem ennå, skal vi stikke til parken?» Hvorfor ikke.

 

Vi delte øreplugger. Traska mot rarere tider. I Want It All, Depeche Mode.

 

Frognerparken hadde både dårlige og gode nyheter. Det var mye folk som passerte, men det var også mange steder å gjemme seg, kunne observere alt på god avstand.

 

Vi bretta ut jakker og skuldervesker. Tømte ut innholdet i posene. Strakk beina i morgensola og spratt hver vår øl. Det var merkelig og fint å se deg drikke øl av en stor burk. Du var så forsiktig. Lepper.

 

Du la merke til at jeg stirra. Søla nesten. Begynte å le. Dytta meg mot låret. Storhet i parken. Jeg følte nesten glede. I hvert fall så mye som en melankolsk grubler kunne klare.

 

Det holdt. Vi drakk mer i stillhet. Delte fortsatt øreplugger. Queen of the Highway, The Doors.

 

Posene var fulle av tomme ølbokser. En kraftig buzz, træra svinga. Morgen, så ettermiddag. Vi hadde vært heldige, været holdt stand, lyste norsk sommersol på bleike kropper.

 

Vi var avvikerne, de vakre utskudda, den mørke kontrasten til alt det pene og pyntelige rundt oss. Alt spant. Vi lå og klina. Ga faen i alt. Fortapte i en brutal villmark der metallet møtte kjøttet. Sovna omsider i omfavnelse.

 

Ettermiddag blei skumring. Vi våkna av kulda fra den svinnende røde sola som døde bak høye hus. Tok på de halvfuktige jakkene. Pissa bak hvert vårt tre. Jeg lova å holde vakt, selv om jeg ikke fulgte med i det hele tatt. Du lo, kalte meg en kødd da du så at jeg fikla med røykpakka, totalt fraværende.

 

Vi traska innover mot massen. Drakk de siste ølene. Store slurker, ekvilibrium. Du stakk armen under min og lente hodet mot skulderen. To skygger blei én.

 

 

Foto: suicidegirls.com – A_POPENKO – Modell: NERWEN

Nightcap

Fortsatt natt. Fortsatt under La Luna. Fortsatt i den samme huden. Kjørte gjennom en ghost town full av forlatte bygninger.

 

Rare ting hengende i mørke vinduer. Mundane hemmeligheter skjult bak Ikea-gardiner. Klokka var null to, alle levende-døde lå i senga, drømte ting som bare lik kunne.

 

Fremtiden rett foran meg, men alt jeg klarte å se var fortida bak. Sikkert derfor jeg likte å kjøre randomly rundt etter midnatt med altfor høy progressive house sprengende i øra, ga meg en følelse av fysisk momentum fremover, samtidig som det fikk tida til å passere.

 

Fortapt i lagene mellom.

 

Hadde en final destination. Et møte med skjebnen. Noe man muligens ikke kom helskinna tilbake fra. Nervene var emosjonelle brannsår, de var et dunkelt skyggeland, en ladd hagle i kjeften. Hele pakka.

 

Pleide å legge stolthet i at hjertet mitt var is, at jeg var en steinbauta med et fjes rissa inn, men nå vakla alt. Tråla i ukjent farvann. Uten kompass. Uten koordinater. Uten et jævla ror.

 

Svinga inn en avkjørsel som gikk over til en lang horisontal vei, mellom rekker av gamle piletrær, et stort hus mer likt en miniatyr fjernt der fremme.

 

Hørte gale kråker hyle i det ubestemmelige mørket som omslutta bilen, i det jeg penetrerte med usikre frontlys og avventende avtrykk på gassen.

 

Stoppa foran et inngangsparti med trapper bygd av gamle norske steiner. Fikk plutselig den samme følelsen som da jeg spilte Morrowind-utvidelsen på The Elder Scrolls Online for første gang, frysninger på ryggen av soundtracket og en inderlig forutanelse om at jeg var med på noe monumentalt.

 

Døra stod åpen, dirrende og advarende. Vinden røska i frakken, heldigvis hadde den parfymerte hårpomaden godt hold.

 

Alt omkring var basically svart, men kunne sverga på at lufta var hvit, og endelig tråkka jeg Chelsea-støvelen over terskelen. Et skritt av gangen, hodet sist.

 

Playlist: Night Rider

Bruddstykke fra oppgang 4A

Det skjedde stille. Øyeblikket der jeg innså at livet var en lost cause. En nedadgående spiral. Tilfeldige hendelser satt i gang med onde hensikter og selvdestruktive avvikertendenser.

 

Kunne bare ikke hjelpe meg selv. Fristelsene, flukten fra kjedelig middelmådighet, dekadent livsnytelse. Det var noe varmt og familiært i undergangen, noe vakkert, tilfredsstillende og poetisk.

 

Vi gikk oss vill i trappeoppgangen. Det lukta gammelt nedtråkka støv på steingulv blanda med inngrodd eksos og sigaretter fra en svunnen tid da estetikken var annerledes, enklere.

 

Kalde ruglete vegger av betong malt med hvitt. Nostalgiske rekkverk i stål og avflassa burgunder, en mørk patina slitt glatt etter tusenvis av henders strykende klamring. Lyder bølga mellom flatene til de døde ut i en metallisk klang langt der oppe, eller nede.

 

Et gisp etter luft. Myke lepper. Tunger rullerende, undersøkende. Smaken av søt scotch og skarp Marlboro Red. Duft av Black Opium. Kalde dirrende lysstoffrør på randen av mørkt.

 

Deg inntil veggen med den svarte frakken min på fordi det begynte å bli kjølig. Selv om det var midt på sommeren. At du frøys, at jeg gikk med frakk, merkelig, samtidig dønn riktig.

 

Du pusteprata søte ord med den lyse gjennomtrengende stemmen, retta på en tynn svart sommerkjole som hadde uvanen med å krype oppover de hvite låra, prøvde å være anstendig.

 

Var vanligvis ikke redd spøkelser, selv om jeg ikke våga å se meg selv i speilet. Hadde egentlig ikke motivasjonen til å fortsette, men berusende substanser og kjødelige rendezvouser fikk det til å skje.

 

Jeg hadde en predestinert rute mot et visst sted. Alt mellom var et tidsfordriv, hvorfor ikke fylle det med noe som ga mening? Hvorfor ikke konsumere masse alkohol, sigaretter og sex? Hvorfor ikke drysse toppen med eksistensielle kvaler og avvikende holdninger? Hvorfor ikke.

 

Du var mitt favorittfeilgrep. Du var giften jeg drakk grådig av begeret. Hadde ikke lyst til å slippe deg for nær, ønska å holde deg på en viss avstand så ting ikke blei for ekte.

 

Det blei vanskeligere for hvert sekund som passerte, særlig da du stirra inn i øya mine med de tunge vemodige øyevippene bølgende opp og ned.

 

Visste at jeg hadde deg fordi du gjorde stemmen din et hakk tynnere hver gang du prata til meg, inhalert sensuelt helium, tilgjort, animert som bare seksuelt aktive og midlertidig forelska kvinner makta. Små knekker på slutten av setningene. Svake impliserte stønn.

 

Flikringa i lampa, nattsvermerne som krasja patetisk, om og om igjen. Hånda di var en varsom kniv som brant. Striper av blod nedover. Dype snitt av selviske intensjoner og gjensidige ambisjoner. På langs. Ikke tvers.

 

Dråper som ikke var røde, eller blå, men fremmede, et emosjonelt ekko fra langt inni deg. Noe som slo mot meg da jeg løfta kneet ditt inntil hofta mi.

 

Tørst. Kjente et sug som bare blei lindra da jeg fant den lille flaska av sølv. Kunne vært en løgner og sagt at fingra ikke skalv da jeg prøvde å skru av den glatte korken.

 

Burde kanskje pynta på sannheten med elegante fakter som ikke avkledde meg. Det avslørte en luguber svakhet i rustninga mi.

 

Vi hadde passert alt sånt. Du hysja og hjalp meg, sa at det var mye mer, at vi ikke hadde noe å tape, at du var akkurat den samme. Fortapt. Infantil.

 

Vi delte en sigg og kjente på natta. Begynte å bli svimle, snøvla behagelig med slappere holdninger, ting som tidligere var viktige blei liksom så ubetydelige, alkoholens deilige favn dekka oss med sine omhyggelige kjærtegn, gjorde oss modige.

 

Stod henslengt inntil rekkverket og lytta til de bisarre historiene dine. Trossa dybden, likte best å se deg fortelle dem, munnen, håndbevegelsene. Du var bereist, men du var mest av alt pen, og som en simpel fyr blei jeg opphengt i den audiovisuelle opplevelsen, stemmen, bølgene.

 

Altererende farger, varierende skygger, dager, netter, søvnvandrende, rundt hjørner, Ian Curtis på øret. Soloppgang, generelt sett symbolet på nye naive muligheter, men for resten av oss innebar det bare at de mørke ringene under øya blei synlige, luktene tydeligere og at vi trakk inn på de tristeste pubene med tidligservering. Lave priser.

 

Hvis det nærma seg slutten av måneden og blakkheten sugde hardt så skrapa jeg sammen rusket, hamstra Tuborg og fant en skygge i parken. Det var også de dagene jeg skreiv best, pennen var en kanyle, notatboka hud og orda det som blei pumpa inn årene. Blei høy på min egen shit.

 

Var egentlig ikke suicidal, hadde bare en imploderende atferd som gjennomsyra hele personligheten. En tilbøyelighet mot å balansere på kanten. Økende mengder rusmidler. Et forsøk på å utvide de smale horisontene.

 

Dyrekjøpte øyeblikk, som i sin tur forhøya den skjødesløse risikotakinga, atspredelser i gråsoner. Alt var kanskje et forsøk på å rømme, hvem veit, ting glei over i hverandre, blei uklare, skurra.

 

Vi kyssa. Vi var svina som kunne stå midt i gata og rå-kline. Ikke fordi vi nødvendigvis ga faen, men fordi det var alt som eksisterte akkurat da.

 

Det er mulig at blikka av ubehag blanda med enkelte innvidde smil ga oss et kick. Hvorfor ikke, vi så bra ut, alt var uansett en illusjon. Vi var inneslutta nevrotikere med et selvmotsigende behov for å bli sett. Det var en paradoksal cocktail som knusa like mye som den berusa.

 

Du hadde Rita Hayworth pinup-greia på gang, en sterk kontrast til de harde hjørnene i post-punken jeg omga meg med. Lana Del Rey dengt sammen med Joy Division, vintage seksualitet krydra med industriell pop.

 

Et kompromiss som passa oss begge. Perfekt for en dystopisk by. En bra start på opprør, fylla og morbide fascinasjoner i de seine timene.

 

Det blei spilt en sang på den emosjonelle radioen som vi begge tuna inn på. En skikkelig godlåt som passa vemodige sommernetter da planeter var akkurat riktige i forhold til hverandre og alt bare klaffa.

 

En livslinje mellom to autonome noder, noe magisk. Betydningsfullt. Midlertidig utopisk. Alle trengte å være barnslige innimellom, uten forbehold, uten bekymringer. Bare sveve i lufta, gjøre dumme ting, le rått.

 

Tunge bombastiske toner. Progressive hender, knær, rå hud. Følelser som bly. Sprø tanker utløst av fine smaker. Øyeblikkelig galskap fordi luktene erta sansene. Kroppen din var et kart, og jeg utforska som om alt var nytt for første gang.

 

Det var mer enn kokainhjertet mitt makta. Nesten så det brista, eller punkterte. Vanskelig å si. Dramatisk var det og jeg var klar til å kutte over hovedpulsårene bare for å være nær deg.

 

Blei pompøs i mitt stille sinn, kunne ha vært alkoholen og de sentralstimulerende midlene som spøka med forstanden. Mulig det var åra med rovdrift på psyken, det eneste jeg visste var at jeg likte deg jævlig sterkt.

 

Inspirasjon var en bitteliten flue så altfor vanskelig å fange. Derfor slukte jeg deg rått. Du var et måltid av ei kvinne. Dekka av fremmede motiver som romma hemmeligheter jeg ikke klarte å tyde. Begge arma relieffa av tatoveringer hele veien opp til kragebeina og ned til puppa.

 

Blekk uten pauser, med mer romfølelse enn et dystert Joy Divison lydlandskap. Selvpåførte arr og smerte fikk meg til å tenke på New Dawn Fades.

 

Vi dykka etter svarte perler i et isblått hav. Fullstendig dekka av mikroplast og kjemikalier som en dag ville gi oss uthulende kreft. Jeg kunne ikke si om du var den rette, men følelsen jeg fikk var interessant.

 

Var transfiksert på den sterke sminken, de blanke leppene som opplagt ikke var helt naturlige, håret, neglene, overdrevne pupper og hofter som gynga bestemt, du hadde brukt mye tid, og navnet mitt ville bli det siste du ytra før alt blei neon.

 

Medfødt smarthet på den måten ingen bøker kan lære bort, bare en naturlig intelligens peila mot den beste kaotiske retninga. Du hadde kvaliteter. Det må også sies at jeg var sterkt påvirka. Kanskje like greit, for du var faktisk enda bedre. Hadde rett og slett ikke takla det.

 

Vulgært sagt, veit det, men ikke like drøyt som de tinga du hvesa inn i skallen min. Snøvlende banaliteter med flirende beskjedenhet og den smale hånda foran munnen.

 

Trangheten i gjenklangen fra de dype etterkrigshallene under oss ga sensasjonen av å være under vann. Dunkelt, presserende. Håret ditt omringa ansiktet mitt og drukna meg i følelsesladde kyss.

 

Sprakende fosfor i buer over himmelen. Du teppebomba sjela mi med napalm, rippa opp i rota. Kludra til monologen jeg hadde forberedt for kvelden. En nøkkel blei vridd i oppgangen over.

 

Klønete hysjing lurte ingen. Pantomime som om naboene ikke skjønte at vi lekte hide and seek. Det bare økte spenninga, gjorde en mundane torsdagsnatt fleksibel i snippsnappsnuten.

 

Tequila. Solnedgang i bakgrunnen. Palmer. En hagenisse foran huset. Kitchy enkelhet bare fordi det var kult. Pomade i håret og for mye penger brukt på en bil med ei dansende hulajente på dashbordet.

 

Levde et kompromissløst liv i ytterlinja. Norwegiana i sus og dus på endeløse landeveier. Fanga i en identitetsløs by uten særhet, prega av lengselen etter de evige jaktmarker der ute i Great Gatsby-land.

 

Gamle øst-asiatiske penger tapt på grunn av krig. Adelig status svunnen i historiens likegyldige anonymitet. Ikke verdt blekket fordi forfaren min var en obskur bror lenger ned i rekka.

 

Det prega oppveksten min og gjorde meg til en cocky liten dritt med attityden til en som hadde noe å bevise. For meg selv, for familien, for verden. Feila. Jeg henfalt til poesien og trashy kunst som bare de utvalgte gadd å forstå.

 

Blei sliten. Trengte en liten vinge å hvile hodet mot da den arva tyngden trakk meg ned og mørket omringa sansene. Du dukka opp som en perfekt sidenote akkurat da det gjaldt.

 

Oppsvulma lepper, inntil mine. Nese mot nese. Den samme pusten delt mellom sultne lunger. Røde pumps. Blått hår. Tungtveiende D-cup.

 

Du var Fonte dos Cabalos i Santiago de Compostela. Du var de glatte brosteinene som omga den. Du var de passerende pene menneskene på vei til en kafé. Du var vinen. Pulsen.

 

Vi lytta. De bankende slagene fra hjerter. Brystkasser som heiv etter luft. Svetteperler krypende mellom usynlige hår rett ut på grunn av kriblinga i spenninga.

 

Den salte smaken da jeg sleika deg på halsen. Blanda med de bitre tonene av industriell alkohol og kjemikalier fra dyr parfyme. Det var forvirrende godt. Tusen erfaringer i en brøkdel av et sekund.

 

Likte den sleske holdninga di da jeg tømte de siste dråpene fra lommelerka uten å tilby noe. Grådig eliksir rett ned i rota av all elendigheta. Anerkjennende blikk fra ei ikke-dømmende heroin av et menneske.

 

Rein bliss rett inn i sjela.

 

Foto: suicidegirls.com – ANDREA_ARCORE – Modell: GLOOM

Skrivesperre

 

Tørke på bra musikk. Null interessante filmer. Hjertesorg i underganger og høybygg. Krig. Prisøkning. Faenskap. Doomscrolla meg gjennom de tristeste tinga i verden. Om og om igjen. Til det tøyt ut av øra mine. Til det gjorde meg morbid og likegyldig.

 

Orda jeg tenkte var soft porselen. Glatte å ta på, porøse inn til ektheten. Vaklende under enkelte omstendigheter, stabile nok til å holde det gående. Lot meg samle gullmyntene til mat på bordet, Netflix og drivstoff i tanken.

 

Spilte Stardew Valley for å føle meg normal. Lot meg rive med av disse trivielle små oppgavene, den simple grafikken. Var hemmelig forelska i Marnie fordi hun kom på døra med en lurvete katt. En flau affære.

 

En evig jakt gjennom ørkenen etter den neste oasen. Et hardt slag i solarplexus uten relief´en etter. Bare dirrende mellom moll og dur. En aleinedans på et fremmed dansegulv. Inkognito sentrifugert i stykker til bare støv og mystikk.

 

Subduer hjernen med isbjørner og hvit snus. Krasjer skallen mot fantaserte bjeller som kimer kilende snirklende fraser; det er faen meg digg å være levende nok til å føle disse tinga.

 

Jeg omfavner alteregoet mitt med hjertelighet. Jeg smotherer den med liderlig kjærlighet og parisiske pikelige luftkyss. Jeg penetrerer de usynlige veggene.

 

Livet er styrt av musikken og kalkulerte tilfeldigheter. En dans på barberbladet. Pirrende av selvinteresser. Hemmelighetsfull. Schizofrent.

 

Ingen veit at jeg er to personer. Utad han kule miljøarbeideren med bart, sleik og hawaiiskjorter. Innad en svartkledd sexy jævel som skriver nihilistiske, burleske drevne blogposter.

 

Det er en dualisme som funker fett. Den er en stille partner jeg alltid har med. Når folk ser han Tom Selleck hipsteren som slenger rundt seg med sjarmerende vulgariteter så ser de aldri den tause EMO´en som trekker i trådene.

 

Jeg har alltid vært en svevende gutteromsgutt, samme hvor stabil jeg er, samme hvor kommunalt ansatt jeg enn er. Amen til det. Det er ikke en pretensiøs ting, det bare er.

 

Mista tråden. Hvor var jeg?

 

Kom på at jeg egentlig skulle prate om skrivesperre, den foxy minx´en. Hun benekta meg, og jeg, den lydige jævelen, bare satt der, venta på bedre tider.

 

Like flyktig som en søt sommervind dansende i langt lyst hår. Utilnærmelig som skinnende røde lepper på en gatekafé i Barcelona. Tatoveringer over brystet med stiliserte englevinger i svart. Som på hun berta jeg drakk te med forrige uke.

 

Nok om det. Dette er ikke en easy-listening kjærlighetsaffære, dette er en livslang besettelse som ingen veit om. Det blir nok med meg i graven. Har egentlig ikke et problem med det.

 

Det eneste som betyr noe er den intense og lavmælte jakta etter neste bølge av god kreativitet. Veit ikke om det make sense. Er uvanlig å møte likesinna. Du som leser dette, er nok en av dem. Hvem andre leser fortsatt ting i 2023.

 

Det har pubertale kvaliteter som aldri helt gir slipp, men det er også fullstendig genialt, livet blir spennende, og nytt. Det er det som skiller oss fra boomerne. Vi blir ikke grå, vi bare vokser. Skinner.

 

Fallhøyden blir lang hvis man ikke har kontroll, høyt kolesterol, psykiske lidelser, økonomisk ruin. Heldigvis er jeg en periodisk fastende nihilist med hodet skrudd mot en monolittisk destinasjon.

 

Det betyr at jeg liker det jeg driver med. Dagtid. Kveld. En perfekt politisk symbiose mellom to fraksjoner som begge livnærer seg parasittisk av hverandre. Jeg rir på bølger av befriende melankolia og høytsvevende selvforakt.

 

Inspirasjon. Selvtillit. Arroganse over breddene. Ingen lamentering, nada bad feelings. Kun sensasjonen av å stå på kanten av timeteren for første gang, et rush, en rus. Det er sånn skrivesperra føles rett før den forløsende euforien. Når fingra bare flyr på tastaturet. Og orda danser ut av hjernen.

 

Kunne blitt vemodig når det går over. Kunne lagt meg ned og dødd. Men jeg veit at ikke er lenge til neste gang. Det er bare å leve. Fylle opp åndetanken. Oppleve shit som gir mening. Hengi seg til kvasi-libertinismen. Styrte noen øl og la seg bli fingerpult på dass. I ekte stil.

 

Jeg er bare en passasjer.

Sad girl starter pack: SATHIRA

 

Grünerløkka.

 

Begynte å tenke på ei rocka skreppe jeg møtte forrige helg, etter en tilstelning ikke ulikt den på fabrikken. Hun var selvfølgelig pen og annerledes på en dysterbombastisk måte, jeg hadde mine predestinerte laster.

 

Som sagt, det var noe ved deg som ikke ga slipp. Vi hadde en connection som vanskelig kunne beskrives. Det handla om noe tyngre. Metafysikk. Deppesex. Øyeblikkelig emosjonell korrespondanse. Hva som helst. Bare dypt. Pompøst.

 

Lykken kunne vært i enden av løpet på et varmt glassrør, med den søtlige kjemiske smaken som svei så altfor velkjent, men den kunne også være langt i bunnen av irisen på to nøttebrune ulve-øyer, omgitt av sveipende svarte Hayworth-vipper.

 

Vi satt foran en hipp matvogn nær Grünerløkka et sted. Delte en vegansk burger mellom våte kyss. Vi hadde begge fargerike Converse All Stars og følte oss som guder. En typisk fuktig natt på byen malt rød.

 

Vi innrømma hemmeligheter best sagt godt inntil øret med kilende lepper. Det kom musikk blanda med betrodd latter fra et åpent vindu. Hurula sang om en voldsom bussholdeplass og jeg kunne faen meg relatere.

 

Du burde egentlig ikke stolt på meg, jeg var compromised, jeg var en slesk synder som sprengte alle barometre, jeg var en simpel mann med simplere lyster. Basically en stopp man ikke ville gå av.

 

Husker tårene, sminken som rant, de marineblå orda. Likte deg bare bedre og bedre. Historien din var usikker og vanskelig å legge fram, du hadde en gang i tida blitt født som en tilsynelatende gutt, men var obviously ei jente, og da alderen var riktig så valgte du å gjennomgå kjønnsskifteoperasjoner, blei endelig hel, blei et prima stykke kvins.

 

 

Du trengte i grunnen ikke å fortelle noe, jeg hadde ikke lagt merke til det, og hvis så, så ville det ikke betydd en dritt. Det var bare en nødvendighet du følte deg pressa til fordi den reaksjonære delen av samfunnet fortsatt ikke var modent for smertefullt vakre vesener som deg.

 

Realiteten var at jeg var dønn likegyldig til fortida di, det eneste som gjaldt var sex appeal, stil og kreativ intelligens. Gjerne krydra med en tight, retro og blomstrete sommerkjole som sleit helt øverst. Kanskje et rosa hårbånd som holdt på plass mørke tunge lokker, parallelt med burgunder lebestift på bugnende lepper.

 

Tror du var vemodig av frykt fordi reaksjonene på avsløringa di ofte gikk i feil retninger, men du kjente tydeligvis ikke meg. Intensjonene mine var loddtunge og de seksuelle preferansene spredt for alle indie-vinder. Dessuten hadde du en aura av ingenue som vanskelig kunne protesteres mot.

 

Hadde en uanstrengt svakhet for frika jenter med hjertesmerte dekorert på lik-hvit hud, men bare så lenge de ikke prata for mye om tidlig punk og samtidsforfattere som berørte dem.

 

De måtte bære usikkerheten sin med glamorøs selvtillit. Helst med skarp sminke, forsterkinger av framtredende kroppsdeler og en selvforakt definerende nok til å holde resten Twiggy-tynt. Du sjekka alle boksene.

 

Slapp av, jeg holdt meg selv til den samme standarden. Det var en gjensidig avtale inngått med de likesinna skapningene av mørket der ute. Forfengeligheten min kjente ingen grenser, og jeg må dessverre innrømme at ting kom enkelt, det bare blei sånn når man var naturlig anemisk, hengslete og Ikaros.

 

Det skada heller ikke at jeg var født som en hybrid, halvt østasiatisk og halvt vesteuropeisk. En ubestemmelig kontrast til alt det strømlinjeforma. En regelrett rev i misfit-hønsehuset.

 

Nok om meg, over til deg.

 

 

Sofienbergparken.

 

Vi fant en benk i parken på veien hjem til middelklasseleiligheten din på Torshov. Tok en velfortjent røyk og slurker av innerlommewhiskyen. Lytta til høye rop i det fjerne bylandskapet, en sirene her og der. Det lukta vått løv og henda mine utforska dine fortrolige steder.

 

Det var vakkert og uskyldig. Vi var avvikerne i avgrunnens hage midt i Oslo, utskudda med viltvoksende slyngende tendenser i nedadgående retninger. Alt var akkurat som det skulle og ingen plaga oss med sin verdens problemer. De eksisterte rett og slett ikke.

 

For meg var det uforståelig at ingen andre hadde snappa deg opp før meg. Det bølgete håret ditt lukta honning og røykmaskin, det fikk en til å bli vag i knæra og rett i ryggen. Du hadde en effekt på de kjemiske reaksjonene som var umiddelbar og unektelig. Du var som dop.

 

Jeg ville vært en løgner om jeg ikke innrømma at du satt overskrevd på fanget mitt med kjolen dekkende over som en slags duk. Pusta inntil panna mi med de tjukke leppene. Lot meg hysje på deg hver gang stemmen din sa navnet mitt for høyt.

 

Hendene mine hvilende på hofta di, de skarpe neglene dine borra inn i hodebunnen min, støtene passe klønete. Kledelig nok for utålmodig sex på en benk med forbipasserende hvert øyeblikk. Storbyromantikk og eksos, synt-pop, vintage fashion, Edvard Munch og Ari Behn, hele pakka.

 

Et gull-kors i den pulserende halsgropen din. En påminner om svunnen undertrykkelse og småstedskultur. Skinnende og ambivalent. Kjole med knapper glemt helt øverst, holdt sammen av et sløyfa silkebånd som siste skanse. Fliken av en utfordrende BH så vidt stikkende opp.

 

Kunne støtt hardere for mer av responsen din, men måtte fokusere, unngå undergang der og da. Det var ikke noen vei utenom, ting måtte vente til vi kom hjem. Elska det protesterende sukket ditt da jeg løfta deg av fanget mitt.

 

Vi vandra sjanglende, lykkelig uvitende om hverdagens trivielle diktatur. Smilende i mørket, indifferent til morgenens rettskafne bekymringer.

 

Du hadde skinnjakka mi på fordi lufta gjorde deg nattkald da pulsen blei hvilende igjen. Jeg var tross alt en gentleman. Sett bort fra de vulgære komplimentene som fikk deg til å rødme med et dårlig skjult flir.

 

 

Torshov.

 

Trappa opp til fjerde etasje virka lang og bratt. Du «kollapsa» tilgjort og dramatiserte at du ikke orka mer, NRK neste. Jeg sa; «kom her» og tilbød ryggen min, lot deg hoppe opp som om jeg var en hest fra pre-pubertale tider. Begynte på de langsomme og ustø skritta oppover mot himmelen.

 

Kjente ansiktet ditt hvile over skulderen. Den lattermilde pusten din fikk meg til å kreve en nightcap med mer. Selv om jeg så vidt var anstrengt, du veide ingenting, var som ei fjær kilende nær nakken min. Jeg proklamerte høytidelig at etter dette fortjente jeg «oppmerksomhet». Du lo ertende, beit meg hardt nok i halsen, spurte med pustepratende ord hva jeg hadde i tankene.

 

Pressa kroppen din mot døra før du en gang rakk å finne frem nøkkelen, delte ut harde kyss som blei gjengjeldt med velvillig eufori. Vi stod og tørrpulte i oppgang 4A. Lufta lukta gammelt støv fra 1963. Månen skinte inn gjennom ruglete glass. Det var varmt, stort, det var Oslo i samtiden omgitt av retrospektive tause vitner. Dønn hipt, dønn kult.

 

 

«Sad Girl», Lana Del Rey.

 

Vi kom oss omsider inn. Du leda meg til et stort kjøkken med en massiv brun benkeplate midt i rommet. Selve stoltheten i det kvasi-futuristiske Ikea-marerittet. Fat fulle av appelsiner. En litt for dyr Google Assistant. Det lukta røkelse, krydder og ei ensom ung kvinne med altfor mye nedetid.

 

Jeg fikk plass inntil benken, på en oppussa kjøkkenstol fra tidlig sekstitallet. Et glass med Scotch on the rocks i hånda. Gigantisk askebeger. Benson and Hedges i et etui av sølv. Diffuse intensjoner i tåka av substanser og for lite blod til hjernen. Jeg var et mess og du satt der med verdens peneste smil.

 

Du lot meg lande. Aksepterte at slurkene skulle nytes. At den gigantiske isbiten måtte svisjes i glasset. Samtidig som man hadde ei lekkerbisken ålende rundt på bordet. Du poserte fordi du visste at effekten ville stjele tida mi, fordi det fikk deg til å føle at du blei sett. Gjennomskua.

 

Tepper av urbanmytisk fortvilelse pakka seg rundt oss som usynlige belegg. Ga alt en destruktiv bismak av lavkonjunktur og endetid. Perfekte forhold for en mentalt hemningsløs natt med sammensatt kopulering og jævlig bra toner fra medbragt playlist.

 

Tida stoppa. Passerende frontlys fra veien der nede sneik seg mellom sprekker i gardina, alluderte formen på de sirkulære designerlampene. Vi nøyt øyeblikkets matinétause vakuum i et burlesk mørke, øyeklart nok til å formgi de klassiske kurvene dine hver gang du krabba et krabb nærmere. Rullende appelsiner fra den velta skåla.

 

 

Blikka våre blei hengende ved. Vi tok hver vår slurk fra de dype glassa. Klirr som stedfesta bevegelsene. Bittet i underleppa som typiske puleblikk krevde. Smuldrende øyne og dystre mystiske utsikter målende opp og ned. Prikka over i´en med et fårete smil for å fortelle at synet behaga oss på flere levels. Et «moment».

 

Musikken var sjeleknusende og gjorde sykt godt langt inni. Vi bevega oss i slow motion. Følte oss frem. En hånd inntil kinnet. Kjærtegn som leda til noe mer. Kanskje et hardt lugg i fuktig hår, eller skarpe negler med hvite tupper skrapende i huden.

 

Du var al dente og moden for plukking, la heller aldri skjul på det, tvert imot. Signalene du sendte var blunt´e som force trauma, trakk de hvite broderte lårstrømpene av og sparka dem bort på meg. Dro fingra over de tatoverte beina da du retta deg opp igjen, sørga for at synet brant seg fast i minnet mitt.

 

 

 

Noen ganger trengte man bare en intim venn som fortalte at alt ville bli ok. Selv om det var en løgn, selv om man stirra slutten i hvitøyet. Hvem visste, noen ganger ordna ting seg. Livet var en uforutsigbar dans på torne-roser, mye blod og flust med arr, avbrutt av korte stunder som gjorde alt verdt det. Du trakk løs snøringa ved brystet, lot gravitasjonen gjøre resten, strakk halsen bakover, hvilte håret mot ryggen.

 

Hvis man våga å gripe sjansen i brøkdelen av et flyktig øyeblikk. Hvis man våga å kaste seg ut i en psykoseksuell dans. Fordi sjela verka. Fordi september-dråpene hamra non stop. Fordi det eneste helbredende var smaken av kokain i lebestiften på filler-hovne lepper, og ei kvinnes barmfagre kløft dekorert med permanent blekk.

 

Tror kanskje vi pusha den emosjonelle tilkoblinga for hardt. Det er mulig ting gikk litt for langt. Ekspresjonene du ga meg var saftige og inderlige, de var ekstase rett inn i sjela, de la igjen hyper-sensuelle blåmerker på alle ledige plasser. Da kjolen din traff benken så var ingen av oss særlig overraska. Nakne skuldre, kniplinger i alle overganger.

 

Magenta by-horisont. Vertikale linjer av blinkende lykter svaiende i sval høstbris. Ensomme skygger på vei et sted der ingen brydde seg, lavflyvende måker på jakt, hastende drosjer med plutselig stopp for å slippe ut kvalme småborgere.

 

Prøvde å være modig, prøvde å vandre i skyggenes dal, bare la tankene strømme fritt, bare la viljen falle dødt. Det var faen ikke lett når du la deg bakover, arma ut som vinger, åpna din verden for meg, sa; «je t´aime, je t´aime for faen». Jeg var i trøbbel.

 

Hardt regn. Plutselig. Gjorde stemninga dyster og dampeklam, litt vond, men mest god. Akkurat som en sykt bra forelskelse uten happy ending. Jeg knuste en appelsin i hånda og lot de bittersøte tårene dale ned på den varme huden din. Hvert treff poengtert med en rykning og gispende pust.

 

 

Duften minna meg om late dager på den spanske landsbygda, kanskje i Galicia et sted. Puppa dine glinsa av fruktsafter og svette. Synet sang sanger i hjertet mitt, assosiasjonene gnagde i følelsene, smerten forførte langt inn i margen.

 

Smaken i munnen gjorde hjernen blank. Gåsehud hver gang leppene mine streifa kanvaset ditt, kyssa var penselstrøk som etterlot millioner av søte små løgner om hvor bra vi kunne vært. Du var silkemyk og mer enn lett å lure. Du var kondensert ensomhet på flaske. Klar for å bli åpna inntil en bordkant med en hard håndbak. Klar for å bli et ruglete avtrykk i preparert treverk.

 

Sad girl er en bad girl, bad girl er en sad girl, mista oversikten i whisky-tåka. Det var harde tider og verdensblokkene trua med krig, men det eneste vi brydde oss om var at sommeren var slutt, at snaddermagien omsider ville feide defragmentert ut i en dystopisk forloren hverdag. Gi oss mer sakte død av den beige sorten.

 

Rommet var abrakadabra og Ave Maria. Tung i lufta. Feit i røyken. Nesten et snev klaustrofobisk. Tilslørt av nivåer med den assosiasjonsinfiserte sitrus-eimen. Saftige poetisk anlagte synonymer dansende rundt i skallen. Rampete hender som utforska blyghet vanligvis sensurert av bomull og nylon.

 

Tjukk eyeliner med sviktende grenser, Ultraviolence av Lana Del Rey på repeat all, filmatiske vintagepositurer på en moralsk sviktende grunn. Den betryggende klangen av bakelittarmbånd klirrende mot hverandre hver gang du gjorde greia di.

 

Vi kyssa. Du på benkeplata. Jeg i stolen. Delte interessante telepatiske samtaler, samtidig som kroppene poengterte alt med snuskete demonstrasjoner. Du løfta meg opp på to bein med usynlige krefter, leda meg med bløte lepper, hypnotiserte.

 

Håret utover som en vifte. Avkledningsrota krøller holdt på plass av silkehårbånd, en tjafs eller to ned i ansiktet. Øya igjen og haka frem i velbehag. Bue i ryggen, puppa rett ut. Tok meg god tid med veloverveide retninger mot steder jeg visste du ville like.

 

Selvtilliten i hendene mine overbeviste deg om at de tinga jeg gjorde var det beste på altfor lenge. Besluttsomheten i fantasien min fikk deg til å innse at dette absolutt var den rette move´n. Oppriktigheten i hvert minste berør konstaterte det definitive faktum at jeg var hot nok til å ta det rolig, jævlig rolig.

 

 

Om jeg penetrerte deg, så var det med en tårefull kniv rett inn i sjela. Hvis jeg rørte dypt inni deg, så var det for å rote rundt i hodet, gjøre deg sprø. Hvorvidt det var hardt, kom helt an på hva som var relevant for deg, likte du blomsterenger under sol eller blanke røde pumps på asfalt.

 

Dryssa på det lille hemmelige krydderet kalt sjåvinisme. Denne mytiske hardhendtheten som gjorde jenter som deg ekstra gale. På den måten bare daddy issues og brutte drømmer kunne.

 

Dette var en glemt versjon av omsorg med harde klaps på ømfintlige steder, faste håndgrep og sensualitet på en luguber måte. Den bevega seg i faresonene på grensa mellom konvensjon og masochisme. En fot godt på planta på land. Den andre i rødflytende lava.

 

Det var uten tvil sterke fysiske metoder ved vår seksualitet, men det var ingenting sammenlignet med de melankolske fascinasjonene vi delte oss imellom. Man kunne egentlig si at det kroppslige var manifestasjoner av disse følelsene, en slags forlengelse av det som først begynte i hodet.

 

Når man pulte like mye med hjernen som kroppen, så blei ting enkelte ganger litt lengteuutholdelig og intenst, man måtte ta kunstpauser bare for å beundre det vakre kroppstatoverte eksemplaret foran seg. Kanskje ta en slurk eller to av glasset, forsvinne inn i musikken.

 

Du stirra tilbake med vemodige øyne fulle av tunge tanker og forførte glimt. Gjorde meg godtrist i hjertet og cocky i egoet fordi ei som deg var her med meg. Det var noe med blikket ditt jeg bare ikke kunne la gå.

 

 

Morgendugg var ikke så ille likevel. Vi lot de nakne kroppene være utstilt, deg og dine myke behagelige former, meg og mine skarpe splintrer. Prata sukker til hverandre. Små sleske stikk av pasjon og morbiditet. Shit som fikk seksualdriften til å spinne vilt. Ting best sagt under ei dyne, eller på toppen av et flatt stykke mørkt treverk pussa ned og dynka med olje.

 

Hva fikk ei jente til å fylle den rå huden med så mye svart og grått, hvorfor modifiserte du så mye at waifu-kroppen nærma seg Triss Merigold fra The Witcher 3: Wild Hunt, når kom du til å stoppe? Aldri. Svaret var enkelt. Det regelrett osa ut av de perfekte porene dine. Double down.

 

Flaskene stod på høykant i vasken. Den geniale eimen av klokka null fire på natta. Fullt askebeger. Tomme glass. Vag dis hengende under taket. Søt parfyme som en stødig baseline. Hjertehopp hver gang nesa mi gravde seg ned i de overdrevne lokkene, fortsatt holdt oppe av hårbåndet. Den kinematografiske sukkingen din. Technicolor.

 

Et mord med kråker flaksende opp fra veikanten. Mystisk tåkedis i bunnen av dype bakker. Letale svinger rett rundt hjørnet. Universet der ute våkna fra sin nattlige koma, men vi valgte å fortsette partyet, bare lot rommet forbli dunkelt. Deg, på meg, oppå kjøkkenbenken, appelsiner overalt, A Coruña.

 

 

Soundtracks: Otrygg provanställning, Hurula – lipstick, Jesse Jo Stark – Sad Girl, Lana Del Rey

Foto: SuicideGirls; ANDREA_ARCORE – SATHIRA