Fortsatt natt. Fortsatt under La Luna. Fortsatt i den samme huden. Kjørte gjennom en ghost town full av forlatte bygninger.
Rare ting hengende i mørke vinduer. Mundane hemmeligheter skjult bak Ikea-gardiner. Klokka var null to, alle levende-døde lå i senga, drømte ting som bare lik kunne.
Fremtiden rett foran meg, men alt jeg klarte å se var fortida bak. Sikkert derfor jeg likte å kjøre randomly rundt etter midnatt med altfor høy progressive house sprengende i øra, ga meg en følelse av fysisk momentum fremover, samtidig som det fikk tida til å passere.
Fortapt i lagene mellom.
Hadde en final destination. Et møte med skjebnen. Noe man muligens ikke kom helskinna tilbake fra. Nervene var emosjonelle brannsår, de var et dunkelt skyggeland, en ladd hagle i kjeften. Hele pakka.
Pleide å legge stolthet i at hjertet mitt var is, at jeg var en steinbauta med et fjes rissa inn, men nå vakla alt. Tråla i ukjent farvann. Uten kompass. Uten koordinater. Uten et jævla ror.
Svinga inn en avkjørsel som gikk over til en lang horisontal vei, mellom rekker av gamle piletrær, et stort hus mer likt en miniatyr fjernt der fremme.
Hørte gale kråker hyle i det ubestemmelige mørket som omslutta bilen, i det jeg penetrerte med usikre frontlys og avventende avtrykk på gassen.
Stoppa foran et inngangsparti med trapper bygd av gamle norske steiner. Fikk plutselig den samme følelsen som da jeg spilte Morrowind-utvidelsen på The Elder Scrolls Online for første gang, frysninger på ryggen av soundtracket og en inderlig forutanelse om at jeg var med på noe monumentalt.
Døra stod åpen, dirrende og advarende. Vinden røska i frakken, heldigvis hadde den parfymerte hårpomaden godt hold.
Alt omkring var basically svart, men kunne sverga på at lufta var hvit, og endelig tråkka jeg Chelsea-støvelen over terskelen. Et skritt av gangen, hodet sist.
Det skjedde stille. Øyeblikket der jeg innså at livet var en lost cause. En nedadgående spiral. Tilfeldige hendelser satt i gang med onde hensikter og selvdestruktive avvikertendenser.
Kunne bare ikke hjelpe meg selv. Fristelsene, flukten fra kjedelig middelmådighet, dekadent livsnytelse. Det var noe varmt og familiært i undergangen, noe vakkert, tilfredsstillende og poetisk.
Vi gikk oss vill i trappeoppgangen. Det lukta gammelt nedtråkka støv på steingulv blanda med inngrodd eksos og sigaretter fra en svunnen tid da estetikken var annerledes, enklere.
Kalde ruglete vegger av betong malt med hvitt. Nostalgiske rekkverk i stål og avflassa burgunder, en mørk patina slitt glatt etter tusenvis av henders strykende klamring. Lyder bølga mellom flatene til de døde ut i en metallisk klang langt der oppe, eller nede.
Et gisp etter luft. Myke lepper. Tunger rullerende, undersøkende. Smaken av søt scotch og skarp Marlboro Red. Duft av Black Opium. Kalde dirrende lysstoffrør på randen av mørkt.
Deg inntil veggen med den svarte frakken min på fordi det begynte å bli kjølig. Selv om det var midt på sommeren. At du frøys, at jeg gikk med frakk, merkelig, samtidig dønn riktig.
Du pusteprata søte ord med den lyse gjennomtrengende stemmen, retta på en tynn svart sommerkjole som hadde uvanen med å krype oppover de hvite låra, prøvde å være anstendig.
Var vanligvis ikke redd spøkelser, selv om jeg ikke våga å se meg selv i speilet. Hadde egentlig ikke motivasjonen til å fortsette, men berusende substanser og kjødelige rendezvouser fikk det til å skje.
Jeg hadde en predestinert rute mot et visst sted. Alt mellom var et tidsfordriv, hvorfor ikke fylle det med noe som ga mening? Hvorfor ikke konsumere masse alkohol, sigaretter og sex? Hvorfor ikke drysse toppen med eksistensielle kvaler og avvikende holdninger? Hvorfor ikke.
Du var mitt favorittfeilgrep. Du var giften jeg drakk grådig av begeret. Hadde ikke lyst til å slippe deg for nær, ønska å holde deg på en viss avstand så ting ikke blei for ekte.
Det blei vanskeligere for hvert sekund som passerte, særlig da du stirra inn i øya mine med de tunge vemodige øyevippene bølgende opp og ned.
Visste at jeg hadde deg fordi du gjorde stemmen din et hakk tynnere hver gang du prata til meg, inhalert sensuelt helium, tilgjort, animert som bare seksuelt aktive og midlertidig forelska kvinner makta. Små knekker på slutten av setningene. Svake impliserte stønn.
Flikringa i lampa, nattsvermerne som krasja patetisk, om og om igjen. Hånda di var en varsom kniv som brant. Striper av blod nedover. Dype snitt av selviske intensjoner og gjensidige ambisjoner. På langs. Ikke tvers.
Dråper som ikke var røde, eller blå, men fremmede, et emosjonelt ekko fra langt inni deg. Noe som slo mot meg da jeg løfta kneet ditt inntil hofta mi.
Tørst. Kjente et sug som bare blei lindra da jeg fant den lille flaska av sølv. Kunne vært en løgner og sagt at fingra ikke skalv da jeg prøvde å skru av den glatte korken.
Burde kanskje pynta på sannheten med elegante fakter som ikke avkledde meg. Det avslørte en luguber svakhet i rustninga mi.
Vi hadde passert alt sånt. Du hysja og hjalp meg, sa at det var mye mer, at vi ikke hadde noe å tape, at du var akkurat den samme. Fortapt. Infantil.
Vi delte en sigg og kjente på natta. Begynte å bli svimle, snøvla behagelig med slappere holdninger, ting som tidligere var viktige blei liksom så ubetydelige, alkoholens deilige favn dekka oss med sine omhyggelige kjærtegn, gjorde oss modige.
Stod henslengt inntil rekkverket og lytta til de bisarre historiene dine. Trossa dybden, likte best å se deg fortelle dem, munnen, håndbevegelsene. Du var bereist, men du var mest av alt pen, og som en simpel fyr blei jeg opphengt i den audiovisuelle opplevelsen, stemmen, bølgene.
Altererende farger, varierende skygger, dager, netter, søvnvandrende, rundt hjørner, Ian Curtis på øret. Soloppgang, generelt sett symbolet på nye naive muligheter, men for resten av oss innebar det bare at de mørke ringene under øya blei synlige, luktene tydeligere og at vi trakk inn på de tristeste pubene med tidligservering. Lave priser.
Hvis det nærma seg slutten av måneden og blakkheten sugde hardt så skrapa jeg sammen rusket, hamstra Tuborg og fant en skygge i parken. Det var også de dagene jeg skreiv best, pennen var en kanyle, notatboka hud og orda det som blei pumpa inn årene. Blei høy på min egen shit.
Var egentlig ikke suicidal, hadde bare en imploderende atferd som gjennomsyra hele personligheten. En tilbøyelighet mot å balansere på kanten. Økende mengder rusmidler. Et forsøk på å utvide de smale horisontene.
Dyrekjøpte øyeblikk, som i sin tur forhøya den skjødesløse risikotakinga, atspredelser i gråsoner. Alt var kanskje et forsøk på å rømme, hvem veit, ting glei over i hverandre, blei uklare, skurra.
Vi kyssa. Vi var svina som kunne stå midt i gata og rå-kline. Ikke fordi vi nødvendigvis ga faen, men fordi det var alt som eksisterte akkurat da.
Det er mulig at blikka av ubehag blanda med enkelte innvidde smil ga oss et kick. Hvorfor ikke, vi så bra ut, alt var uansett en illusjon. Vi var inneslutta nevrotikere med et selvmotsigende behov for å bli sett. Det var en paradoksal cocktail som knusa like mye som den berusa.
Du hadde Rita Hayworth pinup-greia på gang, en sterk kontrast til de harde hjørnene i post-punken jeg omga meg med. Lana Del Rey dengt sammen med Joy Division, vintage seksualitet krydra med industriell pop.
Et kompromiss som passa oss begge. Perfekt for en dystopisk by. En bra start på opprør, fylla og morbide fascinasjoner i de seine timene.
Det blei spilt en sang på den emosjonelle radioen som vi begge tuna inn på. En skikkelig godlåt som passa vemodige sommernetter da planeter var akkurat riktige i forhold til hverandre og alt bare klaffa.
En livslinje mellom to autonome noder, noe magisk. Betydningsfullt. Midlertidig utopisk. Alle trengte å være barnslige innimellom, uten forbehold, uten bekymringer. Bare sveve i lufta, gjøre dumme ting, le rått.
Tunge bombastiske toner. Progressive hender, knær, rå hud. Følelser som bly. Sprø tanker utløst av fine smaker. Øyeblikkelig galskap fordi luktene erta sansene. Kroppen din var et kart, og jeg utforska som om alt var nytt for første gang.
Det var mer enn kokainhjertet mitt makta. Nesten så det brista, eller punkterte. Vanskelig å si. Dramatisk var det og jeg var klar til å kutte over hovedpulsårene bare for å være nær deg.
Blei pompøs i mitt stille sinn, kunne ha vært alkoholen og de sentralstimulerende midlene som spøka med forstanden. Mulig det var åra med rovdrift på psyken, det eneste jeg visste var at jeg likte deg jævlig sterkt.
Inspirasjon var en bitteliten flue så altfor vanskelig å fange. Derfor slukte jeg deg rått. Du var et måltid av ei kvinne. Dekka av fremmede motiver som romma hemmeligheter jeg ikke klarte å tyde. Begge arma relieffa av tatoveringer hele veien opp til kragebeina og ned til puppa.
Blekk uten pauser, med mer romfølelse enn et dystert Joy Divison lydlandskap. Selvpåførte arr og smerte fikk meg til å tenke på New Dawn Fades.
Vi dykka etter svarte perler i et isblått hav. Fullstendig dekka av mikroplast og kjemikalier som en dag ville gi oss uthulende kreft. Jeg kunne ikke si om du var den rette, men følelsen jeg fikk var interessant.
Var transfiksert på den sterke sminken, de blanke leppene som opplagt ikke var helt naturlige, håret, neglene, overdrevne pupper og hofter som gynga bestemt, du hadde brukt mye tid, og navnet mitt ville bli det siste du ytra før alt blei neon.
Medfødt smarthet på den måten ingen bøker kan lære bort, bare en naturlig intelligens peila mot den beste kaotiske retninga. Du hadde kvaliteter. Det må også sies at jeg var sterkt påvirka. Kanskje like greit, for du var faktisk enda bedre. Hadde rett og slett ikke takla det.
Vulgært sagt, veit det, men ikke like drøyt som de tinga du hvesa inn i skallen min. Snøvlende banaliteter med flirende beskjedenhet og den smale hånda foran munnen.
Trangheten i gjenklangen fra de dype etterkrigshallene under oss ga sensasjonen av å være under vann. Dunkelt, presserende. Håret ditt omringa ansiktet mitt og drukna meg i følelsesladde kyss.
Sprakende fosfor i buer over himmelen. Du teppebomba sjela mi med napalm, rippa opp i rota. Kludra til monologen jeg hadde forberedt for kvelden. En nøkkel blei vridd i oppgangen over.
Klønete hysjing lurte ingen. Pantomime som om naboene ikke skjønte at vi lekte hide and seek. Det bare økte spenninga, gjorde en mundane torsdagsnatt fleksibel i snippsnappsnuten.
Tequila. Solnedgang i bakgrunnen. Palmer. En hagenisse foran huset. Kitchy enkelhet bare fordi det var kult. Pomade i håret og for mye penger brukt på en bil med ei dansende hulajente på dashbordet.
Levde et kompromissløst liv i ytterlinja. Norwegiana i sus og dus på endeløse landeveier. Fanga i en identitetsløs by uten særhet, prega av lengselen etter de evige jaktmarker der ute i Great Gatsby-land.
Gamle øst-asiatiske penger tapt på grunn av krig. Adelig status svunnen i historiens likegyldige anonymitet. Ikke verdt blekket fordi forfaren min var en obskur bror lenger ned i rekka.
Det prega oppveksten min og gjorde meg til en cocky liten dritt med attityden til en som hadde noe å bevise. For meg selv, for familien, for verden. Feila. Jeg henfalt til poesien og trashy kunst som bare de utvalgte gadd å forstå.
Blei sliten. Trengte en liten vinge å hvile hodet mot da den arva tyngden trakk meg ned og mørket omringa sansene. Du dukka opp som en perfekt sidenote akkurat da det gjaldt.
Oppsvulma lepper, inntil mine. Nese mot nese. Den samme pusten delt mellom sultne lunger. Røde pumps. Blått hår. Tungtveiende D-cup.
Du var Fonte dos Cabalos i Santiago de Compostela. Du var de glatte brosteinene som omga den. Du var de passerende pene menneskene på vei til en kafé. Du var vinen. Pulsen.
Vi lytta. De bankende slagene fra hjerter. Brystkasser som heiv etter luft. Svetteperler krypende mellom usynlige hår rett ut på grunn av kriblinga i spenninga.
Den salte smaken da jeg sleika deg på halsen. Blanda med de bitre tonene av industriell alkohol og kjemikalier fra dyr parfyme. Det var forvirrende godt. Tusen erfaringer i en brøkdel av et sekund.
Likte den sleske holdninga di da jeg tømte de siste dråpene fra lommelerka uten å tilby noe. Grådig eliksir rett ned i rota av all elendigheta. Anerkjennende blikk fra ei ikke-dømmende heroin av et menneske.
Tørke på bra musikk. Null interessante filmer. Hjertesorg i underganger og høybygg. Krig. Prisøkning. Faenskap. Doomscrolla meg gjennom de tristeste tinga i verden. Om og om igjen. Til det tøyt ut av øra mine. Til det gjorde meg morbid og likegyldig.
Orda jeg tenkte var soft porselen. Glatte å ta på, porøse inn til ektheten. Vaklende under enkelte omstendigheter, stabile nok til å holde det gående. Lot meg samle gullmyntene til mat på bordet, Netflix og drivstoff i tanken.
Spilte Stardew Valley for å føle meg normal. Lot meg rive med av disse trivielle små oppgavene, den simple grafikken. Var hemmelig forelska i Marnie fordi hun kom på døra med en lurvete katt. En flau affære.
En evig jakt gjennom ørkenen etter den neste oasen. Et hardt slag i solarplexus uten relief´en etter. Bare dirrende mellom moll og dur. En aleinedans på et fremmed dansegulv. Inkognito sentrifugert i stykker til bare støv og mystikk.
Subduer hjernen med isbjørner og hvit snus. Krasjer skallen mot fantaserte bjeller som kimer kilende snirklende fraser; det er faen meg digg å være levende nok til å føle disse tinga.
Jeg omfavner alteregoet mitt med hjertelighet. Jeg smotherer den med liderlig kjærlighet og parisiske pikelige luftkyss. Jeg penetrerer de usynlige veggene.
Livet er styrt av musikken og kalkulerte tilfeldigheter. En dans på barberbladet. Pirrende av selvinteresser. Hemmelighetsfull. Schizofrent.
Ingen veit at jeg er to personer. Utad han kule miljøarbeideren med bart, sleik og hawaiiskjorter. Innad en svartkledd sexy jævel som skriver nihilistiske, burleske drevne blogposter.
Det er en dualisme som funker fett. Den er en stille partner jeg alltid har med. Når folk ser han Tom Selleck hipsteren som slenger rundt seg med sjarmerende vulgariteter så ser de aldri den tause EMO´en som trekker i trådene.
Jeg har alltid vært en svevende gutteromsgutt, samme hvor stabil jeg er, samme hvor kommunalt ansatt jeg enn er. Amen til det. Det er ikke en pretensiøs ting, det bare er.
Mista tråden. Hvor var jeg?
Kom på at jeg egentlig skulle prate om skrivesperre, den foxy minx´en. Hun benekta meg, og jeg, den lydige jævelen, bare satt der, venta på bedre tider.
Like flyktig som en søt sommervind dansende i langt lyst hår. Utilnærmelig som skinnende røde lepper på en gatekafé i Barcelona. Tatoveringer over brystet med stiliserte englevinger i svart. Som på hun berta jeg drakk te med forrige uke.
Nok om det. Dette er ikke en easy-listening kjærlighetsaffære, dette er en livslang besettelse som ingen veit om. Det blir nok med meg i graven. Har egentlig ikke et problem med det.
Det eneste som betyr noe er den intense og lavmælte jakta etter neste bølge av god kreativitet. Veit ikke om det make sense. Er uvanlig å møte likesinna. Du som leser dette, er nok en av dem. Hvem andre leser fortsatt ting i 2023.
Det har pubertale kvaliteter som aldri helt gir slipp, men det er også fullstendig genialt, livet blir spennende, og nytt. Det er det som skiller oss fra boomerne. Vi blir ikke grå, vi bare vokser. Skinner.
Fallhøyden blir lang hvis man ikke har kontroll, høyt kolesterol, psykiske lidelser, økonomisk ruin. Heldigvis er jeg en periodisk fastende nihilist med hodet skrudd mot en monolittisk destinasjon.
Det betyr at jeg liker det jeg driver med. Dagtid. Kveld. En perfekt politisk symbiose mellom to fraksjoner som begge livnærer seg parasittisk av hverandre. Jeg rir på bølger av befriende melankolia og høytsvevende selvforakt.
Inspirasjon. Selvtillit. Arroganse over breddene. Ingen lamentering, nada bad feelings. Kun sensasjonen av å stå på kanten av timeteren for første gang, et rush, en rus. Det er sånn skrivesperra føles rett før den forløsende euforien. Når fingra bare flyr på tastaturet. Og orda danser ut av hjernen.
Kunne blitt vemodig når det går over. Kunne lagt meg ned og dødd. Men jeg veit at ikke er lenge til neste gang. Det er bare å leve. Fylle opp åndetanken. Oppleve shit som gir mening. Hengi seg til kvasi-libertinismen. Styrte noen øl og la seg bli fingerpult på dass. I ekte stil.
