Yumi

 

Sommeren var langt forbi oss. Naturen rundt døde sakte i gult og rødt. Etterlot svarte skjellet i taus og krokete pantomime. Slapp grålyset inn der det tidligere var ugjennomtrengelig.

 

Oktober-tårer krøyp lange striper på usynlige skjold. Vaska bort de gode luktene av sol-bleika hår, klam hud og ville flørtende smaker fra en hemmelig seinsommer-natt. Et sted.

 

Lys passerte i hundre og tjue. Farger blinka frenetisk. Lyder som ikke kunne defineres. Jeg satt shotgun med hodet ut av vinduet, øya igjen. Hørte fingeren din trykke play, full guffe.

 

Vi var på vei mot havet, men alt var svart med stjerner i det fjerne. Så ikke en dritt, bare tok sjansen, valgte en retning. En slags besjeling av vår egen posisjon i forvirrende tider med utydelige definisjoner.

 

Styra mot det mørkeste feltet. Håpa på det beste.

 

 

Halcyon days

 

Liv som ikke var egne. Eksistens kanalisert gjennom preprogrammerte filter. Papirutklipte figuranter av syltynt materiale.

 

To androgyne androider. Begge kledd i tettsittende svart fra topp til tå. Som kvasi-futuristiske visjonærer med turtlenecks og et dystert budskap i hånda. Pretensiøse. Intellektuelle.

 

Seksuelt frigjorte på en så undertrykt og spesifikk måte at det var som å treffe et nåløye med en syltynn tråd. Særhet dyrka hardt til uante høyder.

 

Jeg var nummen og kald, likte ikke nærhet. Det passa deg perfekt.

 

Jeg var taus, orka ikke bruke mange ord. Det passa deg enda bedre.

 

Produkter. Av samtida. Vi kommuniserte best med tekst. Korte fraser sendt gjennom fiberbånd. Akkurat nok avstand til å ikke være for intimt. Moderne kjærlighet.

 

Det var øyeblikk. Stunder med fantasert pause fra en digitalisert hverdag. Dager vi knaska fargerike bokstaver og slapp løs på innvidde klubbkonsepter.

 

Autonome poder som mingla asosialt under strobelys. Parallelt med andre likesinna skygger. Elektronikaen var høylytt og barmhjertig, skåna oss fra altfor mye mellommenneskelig kommunikasjon.

 

Kjemisk fremstilt lykkefølelse. Avbrekket fra virkelighetens predestinerte linjer. Ecstasyens mekaniserte svøpe. En syklon av farger, rytmer og oppsperra øyne, blanda med roterende hofter og klamme hender.

 

 

Cyberpunk

 

På rømmen. Folketomme landeveier utafor byen. Midt på natta. Et dødt dyr i grøfta. Gårdstun delt av en sekstisone. Alt i dvale.

 

Stoppa bilen ved vannkanten, lot lysa speide utover. La oss på panseret og stirra i stjernetaket over. Stor og skarp måne. Hvorfor klarte jeg ikke si de rette tinga? Stoppa før det nådde munnen.

 

Jeg var emosjonelt avstumpa og prega av øyeblikkelig tilfredsstillelse fra lysende skjermer. Aldri en stille stund uten informasjon. Tilgang til alle fantasier. Pandemier, krig, katastrofeporno. Reality som var virkelighetsfjernt. Alt. Ingenting. Meltdown.

 

Kledde av oss og hoppa uti.

 

Svømte i okkult vann der alt under oss var ukjent. Iskaldt. Panisk. Dønn sensuelt. Vi var aldri så nær hverandre som akkurat da, to nakne kropper, klamrende, på vei ned mot det fremmede dypet.

 

Stakkato bevegelser fordi vi var så frosne og stive. Blå lepper som dirra. Numne kyss uten følelser. Sparka fra mot der boblene var på vei. Pulsen i hundre og lungene på vei ut av munnen. Skjelvende. Døende.

 

Omsider.

 

Kravlende opp fra gjørma, først på alle fire, så på to bein. Drapert inn i et pledd, sammen. Inntil harde brystvorter og stram hud.

 

Smakte naturen. Lukta av råtnende blader og vegetasjon i forfall. Frost i gresset. Varm ull. Der og da var vi ikke innlemma i teknologi, vi var en del av omgivelsene, med sansene fokusert.

 

Klassisk skitten romantikk kasta lange skygger i lysstrålene fra bilen.

 

Ansiktet ditt og den opplyste kroppen som en uvirkelig kontrast mot det intense mørket bak, fikk meg til å virkelig se deg, hvor vakker du var, hvor lidenskapelig du kunne være, uten alle ledningene, uten alt tilbehøret.

 

Forvirrende følelser som var gode. Sammensatte emosjoner faretruende nært. Ting som hang i lufta, uavklarte, men likevel jævlig tydelige. Like penetrerende som øya dine, like harde som henda på skuldra mine.

 

Fordi vi hadde brukt opp vokabularet. Fordi det ikke var mer å tenke. Fordi vi var i hjertenød. Vi henfalt til obskøniteter som ikke var hovedgate. Vi var svevestøvet i smugene. De mørke krokene i omkjøringene som aldri leda riktig sted.

 

Begjær. Sildring i svaiende piletrær. Pust inn, så ut. Duggen på gryende vinduer. Fingra som dro striper nedover og dråpene danna ved bristepunktet.

 

Vi var omriss mot en dystopisk horisont. Falmende bygninger, flyvende farkoster, et klima i krise. Rødlige farger så langt blikket kunne se. Robotikk, sex, anemisk. Skranglende. Alt fortapt.

 

Automatiske bevegelser. Totalt synkronisert. Fullstendig henfalt til matriksen og det store nett. Pulsen mellom oss. Hodet bakover, halsen frem. Gisp med synlig damp.

 

Refleksjoner av å være dypt inni deg. Avantgarde ideer satt til liv i løpet av et supersekund. Grepet mitt på hofta di og de harde støtene. Håret ditt som en kapsel rundt hodene våre. Panne mot panne.

 

Sentrum av stormen. Lyn fra klar himmel og stjerner i ukjente konstellasjoner. Svettedråper nedover torso. Gyngende bryster og progressiv housemusikk. 80 desibel.

 

Falne, selvbevisste, slaver fra en annen galakse. Forvist til jordkloden av en gal far. Som også var mor. Slått til blods i hagen, straffa for å være til, selv om vi var skapt i hens speilbilde.

 

Vi var de nakne rebellene. Slynga sammen som slanger. Du låste meg inne med beina dine, trygla meg om å gå hele veien, selv om det var forbudt.

 

Biologiske innfall, rusa på naturlig dopamin og alle de godvonde signalene hele veien til vi nådde klimakset og falt sammen skjelvende.

 

 

Fatum

 

Veien hjem var lang og ensom, ganske fin. Fuktig ustelt hår. Etterdønninger av en sordid affære. Friske minner, tydelige visjoner brent inn i hjernen, mentale pornografiske bilder.

 

Suvenirer kryptert i en hemmelig folder bare vi visste om. Shit som kunne hentes frem når hverdagen blei altfor monoton og ordinær.

 

Hørte stemmen din nynne med musikken, det konsentrerte blikket på veien, måten du av og til snudde deg mot meg for å smile vemodig.

 

Lys.

 

 

Det var søndag kveld og det blaserte sinnet mitt døsa av med et tynt glass Hamilton og «Viva Forever» på den digitale radioen.

 

Tenkte på alle menneskene som hadde vært innom kontoret mitt på flyktningtjenesten de siste tjueen månedene. Skjebnene, fortida og den uvisse horisonten.

 

Blei litt melodramatisk av de sørgmodig-sleske, spanske gitarene, blanda med stemmene til Spice Girls og nostalgiske bruddstykker av svunnen romantikk.

 

Det fikk meg til å gå inn i materien. Virkelig kjenne på erfaringene. Hva var det jeg egentlig jobba med i denne monumentale tida, der ting aldri ville bli det samme igjen?

 

Å hengi seg til elendigheten var altfor lett. Visste det. Hadde gjort det altfor ofte i løpet av den harde høsten. Trøkk på alle fronter, selvmedlidenhet over en lav sko og influensa med et langt etterslep.

 

Vendepunkt

 

Vinter i lufta, sinnet et par tonn lettere og likt en gul blomst pressa gjennom sprekkene i asfalten, så blei lyset like tydelig som Technicolor prosess fire.

 

Jeg deltok i et første skolemøte med ei ung overføringsflyktning som helt til nå hadde vært en inneslutta østers uten veier inn, kanskje et par ord her og der.

 

Frykta at arbeidet mitt med henne ville bli en stor utfordring. Visste ikke helt hvor jeg skulle begynne, eller om det noen gang kom til å bli en start.

 

Læreren spurte om hun kunne skrive ned bokstavene hun så på arket.

 

Med et plutselig og uventa sjokk, så skribla hun alt korrekt. Leste høyt opp i tur og orden. Jeg blei sittende med et måpende og ubehandla glis. Holy shit, hun var ikke analfabet som først antatt. Tvert imot.

 

Mulig det var mer på engelsk enn norsk, men hvem brydde seg, hun briljerte. Hadde endelig et utgangspunkt å jobbe fra. Følte at jeg faktisk blei kjent med henne på en betydningsfull måte. Nærmest åpenbarende.

 

Læreren og jeg bevitna at et skjold blei løfta vekk, to voksne menn med hemmelige tårer i øyekroken og kremtende stemmer i ufrivillig falsett.

 

Det var helt rått.

 

Mora satt vedsiden med det anerkjennende og stolte blikket bare innvidde makta. Nærmest dirra.

 

Kan hende at folk stadig opplevde Eureka som dette, men for meg, en villmann av en miljøarbeider med hawaiiskjorte og sleik, så var det rørende og spesielt. Dette var hennes arena og jeg var en beundrende tilskuer.

 

Kontrasten til det skremte blikket som stadig veik unna ved de utallige timene med hjemmebesøk var enormt. Tvilte ikke et sekund på at denne jenta kunne bli lege, advokat eller hva enn som falt henne inn.

 

Mulighetene var mange, og jeg skulle bidra så godt jeg kunne ved at hele familien blei best mulig integrert i kommunen. Ville etter hvert foreslå utvalgte fritidsaktiviteter. Hadde mine tanker.

 

Viva Forever

 

Innså omsider at det var det vi faktisk dreiv med, vi dykka faen meg etter perler. Enkelte ganger med følelsen av å være uten tilført oksygen eller sikkerhetsline.

 

Innfallsvinklene var alltid der, alle hadde dem; styrkene, perlene. Det var vår jobb å oppdage dem, samme hvor dypt, samme hvor ubehagelig, samme hvor kaldt.

 

Det var verdt det. Det var halmstrået som til slutt blei et teppe.

 

Det var naiviteten til en miljøarbeider med Spice Girls på spillelista si.

 

Det var motivasjonen til programrådgiveren i møte etter møte.

 

Det var pågangsmotet i lærerne med klasserom fulle av individer på jakt etter et bedre liv.

 

Det var dedikasjonen hos administrasjonen som gjorde alt dette mulig.

 

Det var Læringssenteret for voksne i kommunen.

 

Det var oss.

 

Perledykkerne.

 

Alltid på vei mot dypet.

 

Alltid på jakt.

 

Alltid.

 

Soundtrack: Crying in the Rain, A-ha

 

 

Vinter i tårekanalene. Høstrasp på stemmebåndet. Sommerlig yrhet snirklende nær bakhodet. Heavy stunder aleine med dunkel pop på eteren og nostalgirusk mellom tæra.

 

Smerte.

Hjerte.

Et hus i søvn.

Kun opplyst av det hvite lyset fra skjermen.

 

Skyggespill i hjørnene. Abstrakte emosjoner dynka i billig børst og glutenfri øl. Gripende, øyeblikkelig ensomhet og behovet for en trygg havn å bunkre opp i, en dyp kløft å hvile hodet mot.

 

Vemodige nocturnale tanker i sameksistens med den bedøvende effekten av blended scotch whisky, en dash vann oppi. Likte sensasjonen. Trengte det. Den var ei overmodig kvinnes burleske og trøstende favn etter en lang og sjeleknusende dag på kontoret. Den var tatoveringer, ferske arr og glitter.

 

Ingen spørsmål, ingen meninger. Bare et kaldt glass i ene hånda og en skarp negl hysjende på de beroligende stedene i hodebunnen. Kjærtegn eksplisitt ment for meg. Uten okkulte agendaer, uten forvirrende tvetydighet.

 

Bare meg, tankene mine og behovet for å lette sjela med et tonn dødvekt.

 

Det var dette skrivinga betydde for meg.

 

Hun var mitt fristed.

Var min hemmelige elskerinne.

Min mørkere følgesvenn.

 

De siste par ukene på jobb hadde trigga så mange minner. Det var noe med menneskene jeg hjalp, historiene og feelingen. En sentimental egotripp trakk meg til det lille arkivskapet innerst i den forbudte sonen, stedet jeg oppbevarte glansbilder fra de fordums stundene som hadde leda meg hit.

 

Tenkte på regnet fra fortida. Erindra lange gåturer etter skumring. Antikke kirkegårder midt i Oslo. Forfalne mur-bygg med graffiti på sidene. Støvete vinduer og gardinene trukket for.

 

Ung. Naiv. Gatelangs i byen med tomme lommer og en halvfull pakke Lucky Strike. Ryggsekken stappa med spøkelser. Sko slitte inn til foten. Moleskin i lanken og en mp3-spiller fra Clas Ohlson i den andre.

 

Det fantes altfor mange utveier. Det kreative livet dreiv meg fra den ene kvinnen til den neste mannen. Ga faen i konsekvensene. Ønska bare å åpne sinnet, knuse dørene til persepsjonen.

 

 

Jenta fra Jernbanetoget

 

Sløve og late dager i sentrum. Nær Oslo S. Hang under skyggen av et nedbrutt tre, omgitt av junkies og papirløse hasjselgere.

 

Triste gamle Plata var et surrealistisk skue. Alt var utviska og inngrodd i asfalten, i brosteinen. Stanken, sprøytespissene, menneskene. Midt på lyse dagen. For alle å se.

 

Uten stolthet. Skamløst drepende.

 

Tusenvis av folk passerte forfallet og elendigheten daglig. Bare en del av bybildet. Et dystopisk symptom på det sykelige samfunnet vi levde i, den myke undermagen på riksløven, noe å passere med et godt grep rundt veska.

 

Jeg var like malplassert her som den neste. Største forskjellen var kanskje at jeg hadde oppsøkt avgrunnen bevisst for å oppnå inspirasjon. Hva enn det betydde. Livsløgna meg sjøl om at det handla om litterær genialitet, Ari Behn og bohemsk gjenfødelse.

 

Veit, det var skjødesløst og ekstremt risikabelt, men jeg visste ikke bedre. Var fanga i en dødsspiral der arbeidet blei bedre jo lenger ned jeg sank.

 

Sannheten var garantert mer sammensatt enn jeg ville innrømme. Det fikk bli en annen tekst en annen gang, var mer opptatt av å sluke alle inntrykka. Det var åpen bar og regninga kunne gjøres opp seinere.

 

Rota rundt med ei jente som egentlig var der for å selge kroppen sin. Hun var ung og pen, men på randen. Håret lukta bål med et svakt hint av noe søtt.

 

Jenta dytta nesa inntil nakken min og snuste inn, som om jeg minna henne om noen. Kanskje en lost kjærlighet fra steinalderen eller et mykt glimt fra bedre tider.

 

Hun fortalte meg aldri navnet sitt, men vi var fortrolige nok til å dele varme og forsiktige kyss. Jeg leste høyt de siste tinga jeg hadde skrevet. Hun lå og stirra opp på løvverket med forundring i munnvikene. Flira da jeg var frekk.

 

Denimjakka mi var et varmende pledd og skjold mot passerende føtter. Bråket fra trafikken var obskur og ubetydelig. Vi var ett med eksosen og svevestøvet.

 

Sterk sminke og tettsittende topp med røde striper. Svarte Nudie skinny jeans, naglebelte og Converse All Star. Hele rockeuniformen. Mørk neglelakk slitt helt ytterst, lilla striper i det askeblonde håret og midtfingeren i trynet på samfunnet.

 

Arma våre vikla seg sammen i brutale kjærtegn. Endelig en stjålet stund med menneskelig ømhet midt i all den urbane lidelsen. To avdanka mannekenger i bisarr pantomime. Et dukketeater uten særlig mange ord, kun emosjoner og abstraksjoner.

 

Vi delte en lunken Cava og hørte på musikk med hver vår øreplugg. Øya hennes fortalte tusen historier om brutte løfter og umulige drømmer. Så altfor ung, så altfor høy. Et blad styrt av nordavinden.

 

Ikke noe kunne redde oss nå. Bare fløyt rundt som råtne biter drivved fanga i en vortex. Følte oss sexy og aleine, sammen. Lakk, plastikk og biter av metall.

 

Vi hoppa på imaginære trampoliner i hemmelige hager, spilte langtekkelige MMORPG´s omgitt av tomme bokser Red Bull, kutta oss i armen da tankene blei for rå. Dekka det til med lange ermer i varmen.

 

Unisone bølga vi sommerens ekspirerende og vemodige dans. To subkulturelle avvikere med en abnorm svakhet for koreanske tegneserier godt over på den andre siden av kanten og godtriste ytterlinjefilmer med åpne endinger.

 

Kjærlighet stod på pinne, kjærlighet var pakka inn i cellofan. Fit to die, fit to die for. Ga henne den siste røyken. Henslengte og frekventerte nikk i takt med beaten.

 

Kveldsbrisen fra Oslofjorden skylte vekk gatestanken med en midlertidig befrielse.

 

Jeg fikk et klart bilde av hvem hun var.

 

Foran speilet i hybelleiligheten, sterke Hannah Baker-vibber. Eyeliner, blank lebestift, maskara. Makeup som et skjold mot andre mennesker. Kamuflasje.

 

Svart denim med stretch, hull på knær, ubestemmelige piller toppa med alkohol. Hva enn gjorde henne lykkelig en lørdag kveld i et tomt mørkt hus.

 

Sammenbrudd på senga. Sammenbrudd på gulvet. Sammenbrudd over dørterskelen. Låst inne i et marerittslott, nøkkelen rota bort i en skuff full av bortglemte instruksjoner og skruer i feil dimensjoner.

 

Gamle Thomas Dybdahl-låter på spilleren. En svakhet for kvasi-intellektuelle høst-toner med skjegg og mørkt hår. Omgivelser i blå batikknyanser. Omriss med fuzzy linjer som passa perfekt når været nærma seg november og sjela trengte en love story. Hånd i hånd på vei til høstutstillinga, lukta av fuktige jakker, dalende gule blader. Hemmelige kyss bak værbitte trær.

 

Cola Light, soya, smakstilsetninger. Kjipe erstatninger som holdt kroppen tynn. En pistol mot hodet, alltid der med en kule i kammeret, et sakte avtrekk med en ustabil hammer som kunne falle når som helst. Sekunder unna verdens dypeste hull.

 

Tragiske filmer på Netflix. Uoppnåelige rom-com´s. Bisarre og fine kjærlighetshistorier. Bedagelig lavbudsjetts tristesse fra New York med kjente skuespillere pre berømmelse. Dager fylt med historier som aldri var hennes. Noe å få tida til å svinne hen med, sittende i lotusstilling på gulvet med instant placebos og smakløse kopper grønn te, til hun til slutt mista seg selv totalt og blei hjernedød apatisk.

 

Fortsatt ung, men gammel i sjela. En idiotisk klisjé, oppbrukt, likevel dønn sant. Hvordan makte å være original når alt er en blasert kopi av noe som allerede har skjedd en million ganger, kanskje mer?

 

Ansiktet brølende mot puta med avtrykk i både svart og rødt. Seine fridager i senga stirrende i taket, altfor redd til å starte dagen, altfor svak til å ta en sjanse.

 

Mista henne rundt midnatt. Så henne aldri igjen.

 

 

Musikken

 

Hver gang jeg traska forbi det treet i ettertida så tenkte jeg på jenta og den kvelden vi hadde sammen. Selv om vi bare delte noen timer så kom jeg aldri til å glemme henne, øya hennes.

 

Lurte på hvor hun var nå, om hun fortsatt levde. Hadde livet vært hardt? Kanskje fint?

 

Mye hadde forandra seg her. Store åpne flater, overprisa uteserveringer og forvirra turister på vei til glass-innlemma mausoleum. Dog træra var fortsatt de samme. De var urokkelige vindfangere, like tunge i bladene, like grå i kantene, like tause. Alltid omgitt av usynlige gjenferd, alltid der som en påminner om skjebnene endt i bakgårder. Anonyme. Forbigåtte.

 

Blei sart i gnosisen, kjente det stikke. Som en omvendt forelskelse. Ikke godt på en vond måte, men vondt på en god måte.

 

Tilværelsen som en forhenværende, aspirerende gonzo-skribent kunne være ensom og sporadisk, ingen røtter. De få vennskapene jeg hadde var kompakte og intense.

 

Det var som om vi slukte hverandre grådig. De fleste interaksjonene endte like brått som de oppstod. Jeg hadde et kartotek av navn knytta til emosjonelle opplevelser, akkompagnert med en låt.

 

På den måten så blei musikken min musé, hvis jeg trengte en følelse så spilte jeg en låt som tok meg med dit, alle disse menneskene og opplevelsene.

 

Musikken var en hemmelig luke inn til tåkete visjoner fra diffuse drømmer, vanskelige å anslå som virkelighet eller feberfantasi. Pustmistende tendenser og dypsindige tanker. En hvit elefant.

 

 

Natta

 

Sentimentale slidegitarer. Den angeliske og lyse crooninga til Morten Harket. Forfengelighet over en lav sko. Hverdagslig monotonitet og sterke kopper kaffe.

 

Jeg var nå en voksen mann med god distanse fra det post-pubertale villniset utafor Oslo S. Hadde den luksusen at jeg kunne nyte erfaringene mine på en produktiv måte. La det bli en del av evnene mine.

 

Følte på den akkumulerte melankolien og tyngden av det å vite primitive hemmeligheter. Kjente lufta mot huden. Mørket kalte på meg, men jeg hadde forstand nok til å la det passere, bare la det bli fraser i den skinninnbundne notatboka mi.

 

Det eksisterte en uskreven forpliktelse overfor minnene og menneskene som hadde forma meg til å bli den jeg var nå. Vekta av liv levd og liv avbrutt i startgropa.

 

Undervurderte sensasjoner verdt å ta vare på. Sterke nok til å virkelig erkjenne. Mer verdifulle enn ti gullmynter i lomma og fagre løfter fra gudsforhøya jomfruer.

 

Bestemte meg for å ikke ta det for gitt.

 

Neste gang det regna skulle jeg faen meg gå ut og gråte noen tårer for alle individene som en gang berørte meg.

 

Passe på at ingen så meg.

 

Bare la det falle unisont med regndråpene.

 

Bare la det farge bakken under meg med anemiske seriffbokstaver og dystre emotives.

 

Bare la det gi meg hen.