Natt. Under La Luna. Heavy dystopisk, progressiv house med hjerteskjærende beats, et hakk foran pulsen. During i dørene. Boks etter boks med Monster Energy uten sukker. En og annen smugrøyk ut av vinduet. Kilometer atter kilometer på uopplyste bygdeveier. Fjernlys nonstop.
Visste jeg ikke burde kjørt så mye i dagens økonomi, men det var en guilty pleasure. Elska å råne på strekninger der det var langt mellom folk. Drit-høy musikk og full konsentrasjon på det foran. Følte en inderlig frihet, det var som om jeg kunne reise hvor enn.
Måleren lyste gult, så jeg fylte opp tanken for 1000 kroner, lo av innfallet om at akkurat i det øyeblikket så kunne jeg blitt en sint gammel gubbe på Facebook, just let it rip, utånda min øyeblikkelige frustrasjon over økende bensinpriser og at himmelen eksisterte.
Skulle poengtert at de burde skru opp prisene på kollektivtransport i byene og satt en ekstra avgift på bruken av elbil. Hvis det var sånn at vi alle skulle bære byrden av krigføringen vår i Øst-Europa likt, hvorfor måtte distrikta og arbeidere avhengige av bil slepe på vekta av økende drivstoffpriser aleine.
For ikke å snakke om low-key rånere som trengte å bevare forstanden. Glisa, de sinnssyke folka i byene forstod aldri et kvekk, jeg visste, hadde tross alt vært en av dem. Helt til jeg tok til vettet og flytta, blei et menneske.
Trakk på skuldra og rista av meg de siste restene av mars-kulda. Inn i den varme bilen med vibrerende vegger og tak. Glemte omsider alt på utsiden igjen, bare lot retningene styre meg, lykter, trær.
Svinga anerkjennende unna et rådyr som sprang over veien med en «kalv» diltende etter, dirra ikke i fingeren en gang, ingen rykninger i øya, bare rutine, hadde gjort det hundre ganger før.
Det var en akkurat passe ensom tilværelse som var perfekt for vårlig dysterhet og kommende sommerlig nedslåtthet. Koffeinet pulserte gjennom systemet, fikk hjertet til å slå hardere.
Kjente på oblike tanker som snart ville bli noe mer, eller mindre. Nærma meg et skilt med høytidelig annonsering om at jeg var i ferd med å entre Modum, som om Øvre Eiker var forspill og jeg nå penetrerte til et dypere bedre sted.
Kjørte videre over Vestre Spone, mot Sysle. Passerte to katter som sloss i veikanten. Veit ikke om jeg heia på den svarte eller røde. Begge stakk da jeg tappa lett på hornet.
Ute på hovedveien. Begynte å kjenne på trøttheten, stive ledd. Det var fint å ligge på opplyste veier med hvilepuls igjen. Bare flyte inn til mål, Vikersund.
Veit, dette var ikke akkurat sentrum av verden, og livet var enklere enn mange steder, men det var akkurat det som var så perfekt. Det ga rom for refleksjoner, vekst. Og hvis du var som meg, så sparte du penger ved at det ikke eksisterte brune puber her ute.
Fantastisk hvis man er eks-what-ever. Bare å flytte hit, klippe håret, få en jobb og la den folksy konformiteten skylle over deg.
Om du følte for noe moro så var det bare å innlede samtaler med aleinemødrene ved kjøledisken på Kiwi, kanskje du til og med fikk en finger i rumpa, det spørs på preferansene dine.
Selv var jeg mest fornøyd med et par iskalde Isbjørn ved vannkanten en varm sommernatt midt i juli, med tankene og minnene om alt som en gang var. Og selv om vi foreløpig var flere måneder unna den beste tida, så fikk jeg alt til å passere ved å kjøre rundt på natta, aleine, avventende, på at tida skulle avvikle.
Fuck, var virkelig forført av de kunstige blå synt-tonene som lekte seg i frekvens mellom dype trommemaskiner støpt i bly. Vibrering inni brystet. Følelser halvveis opp i halsen, inderlige hopp hver gang tenkte ord ga dem definisjoner, visualiserte bilder flytende mot meg.
Iskald konsentrasjon om alle endringer i horisonten, vel vitende at en liten feil kunne bli fatal.
Nærma meg sluttpunktet og følte vemod fordi alt snart ville bli stille igjen og lufta fri uten kunstig avkjøling blanda med blå Wunder-Baum fra i fjor.
Hodet blei holdt oppe av koffein og overdrevne mengder posesnus, visste godt at jeg trengte søvnen, men likevel. Gleda meg allerede til grålysninga og den lange veien mot jobb neste morgen. Fortsette poesien. Maskinen og meg.
Vinden i håret, sola i øyet. Vårens bittersøte piker, vin og sang i bakspeilet. Hemmelige og vemodige sommerminner forut.
Klam hud dusja med middels dyr fransk parfyme, jordbær duppende i sjampanjeglass av plast. Hjerteskjærende gisp etter luft fordi sensasjonen er like mye ekstatisk som den er vond.
Seine dager på kortsiktige landeveier med suggererende beats av CLMD på spilleren. Vinduene åpne, arma strekt ut i den varme fuktige lufta.
Bare kjøre rundt på måfå, føle stemninga, være fri. Kaste stjålne blikk til siden. Blafrende tøy, blanke røde lepper og langt hår som fester seg.
På helvegen mellom stormfulle fjell og mosedekka vidder. Den norske folkesjela som ei elskerinne, kledd i en håndsydd bunad altfor trang om livet. Barmen veltende ut.
Sommeren er kort, men den er best, den er sympati før en sjelsettende høst og mannevond vinter. Den er en halv armlengdes avstand og ikke fullt så undertrykte emosjoner.
Så, ikke vær for hard mot henne, omfavn opplevelsene. Nyt de saftige røde bæra, drikk deg full på Akevitt, knask ferske reker på svaberg og bad nakne i bortgjemte viker.
Lukk øya og drøm deg bort til Costa del Sol om du må, men glem aldri hvem som var din første, den du alltid lengter tilbake til når renta er altfor høy, når lysten tørker inn, når september-tårene stryker forbi.
Den bloddryppende sola myrdes bak en åskam eller to. Mil atter mil atter mil til verdens ende og det subtile bortenfor. Skyer av støv og melankoli i hjertet, den norske sommeren for alltid, XOXO.
Det var sommer, men hodet lingra fortsatt i vinter. Hadde en sykdom i kroppen som aldri slapp taket. Det var en alt omgripende melankoli som stakk kniver under ribbeinet.
Den dekorerte verden rundt meg med ikke-eksisterende farger og forvirrende valører. Satt i vinduet og drømte om hvordan fallet ville blitt. Blei svimmel, trakk meg tilbake. Feig.
Var en hore etter å leve med hjertesorg og elendighet. Det fikk meg til å føle liv. Det fantes uansett ikke noen myke steder å lande.
Den første slurken brant. Smakte jævlig. Fikk oss til å knekke sammen av latter. En gammel helflaske Linie Aquavit, det eneste vi fant innerst i skapet. Alt vi ville var å rømme et sted langt-langt vekk. Den deilige likegyldigheten sløva oss ned til en behagelig nervøsitet som ikke tok overhånd.
Hadde egentlig akkurat møtt deg, selv om vi hadde kjent hverandre i flere uker, i spillet. Vi hadde gjort shit sammen, raida, dødd, chatta og slått i hjel tid på vei opp nivåene.
Vi var avatarer som sirkla hverandre med en bisarr fascinasjon som var vanskelig å forklare. Alt var digitalt og utenfor rekkevidde. To blodalver, amatører som ikke helt visste hvordan ting funka, bare var der for opplevelsen og historiene.
Lange netter uten søvn og seine morgener gjorde at vi knytta et merkelig asosialt bånd i en hemmelig verden. Azeroth var stedet vi rømte til så fort vi fikk muligheten. Levde på kjappe nudler og sterk kaffe.
Det var så jævlig vanskelig å bli kjent med nye mennesker ute, hadde ikke referansene som matcha. Jeg bevega meg på utsiden av de gjeldene normene og samme faen så makta jeg ikke å lære reglene.
Rømte inn i en eventyrverden der man kunne bli hvem enn man ville, selv om ensomheten alltid fulgte meg, som en koda skygge. Helt til jeg møtte deg. Vi, en Chimera, samme dysterhet, to hoder.
Vi satt ved kanten av et stup og stirra utover en vakker digital horisont. Man kunne vel kalle det romantisk. Jeg prata om musikk. Du brøyt plutselig inn; «skulle ønske jeg kunne kysse deg …» Blei overrumpla og stille en liten stund. Si noe.
Vi bodde i samme by, men hadde ikke vurdert muligheten for at vi faktisk en dag kunne møte hverandre. Det var som om magien kunne opphøre hvis det skjedde. Gjøre det virkelig. Tanken gjorde meg vemodig av lengsel.
Stod utafor inngangsdøra til et bofelleskap på vestkanten. Banka på døra med påtatt selvtillit. Var egentlig et vrak. Et skjellet med bleike, hullete 501 jeans som var oppbretta nederst og en denim jakke som aldri hadde blitt vaska. Regnvått tungt hår ned til skuldra.
Tusen tanker romsterte i det sekundene passerte. Huska ikke en eneste av dem. De slitte Allstars´a på en korkmatte over et blankt steingulv var alt som eksisterte akkurat da. Til døra blei åpna.
Det lukta kaffe og sigaretter. Rader med jakker og sko stabla i puslespill. Lyder bak dører. Stemmer. En TV et sted. Jeg traska lydløst på lange strietepper. Skuldra dine var skarpe under en lyseblå, jersey topp. Håret var nesten like hvitt som huden. Silke som sveva statisk etter. Kjente blomster i lufta di.
Må innrømme at jeg titta lenger ned. På den smale ryggen. Over hoftene. Bak. Avklipte jeans. Perfekt gange. En fot foran den neste, som om du dansa en marsj. Sigarett mellom to smale fingre med knallrøde negler. En røykpakke i den andre hånda. Det var et jævlig fint bilde.
Drakk avansert kaffe av store Ikea-kopper. Kjederøyka. Blei kjent med hverandre på nytt. Satt på gulvet i et lite rom med høye tak, askebegeret mellom oss som nøytral grunn. Hørte på musikk.
Spillelista bestod først av 30 Seconds to Mars og annet passiv-agressivt som passa perfekt til gaming. Selv likte jeg shit som pressa stemninga ned til en dyster og ubehagelig hvilepuls, Joy Division, The Smiths, Depeche Mode.
Jeg var en snobb, ikke på en hipster Ramones og Turboneger-måte, men definitivt på et annet nivå. Vi møttes på midten med en blanding av Kent, Placebo og The Doors.
Skyggespill i blafringa av stearinlys. Lukta av aquavit. Natt. Vi satt nærmere nå. Effekten av alkohol og nedstemte lyder, stemning. Du lukka øya og gynga hodet sakte fra side til side i takt med musikken. Likte deg sånn.
Lotusstilling med henda i fanget, avslappa, påvirka. Erotiske blikk med fyldige røde lepper og sløve øyer med langsomme vipper. Jeg fanga ansiktet ditt med en forsiktig hånd.
Fløyelsmykt. Du lot meg stoppe tida. Skjelvende drag. Sukk av lettelse og velbehag. Du smakte norsk sprit og Luckies. Perfekt.
Vi hadde veier å gå, men i natt var alt glemt. Våre verdener tok en pause fra bunnløs apati og grunnløs fremmedgjøring. Lå med hodet i fanget ditt. Det var bare du som eksisterte.
Negla dine begravd i håret mitt sendte frysninger nedover hele ryggraden. Du var damp i lungene mine, pusten og tankene. Orda.
Undra. Du hadde levd lenger enn meg, sett mer, opplevd. Åtte år virka som en halv evighet. Burde kanskje blitt skremt, men jeg var fascinert. Lukka øya. Mer damp.
Flaska var nesten ferdig. Morgenen grydde. Skulle vært i senga, sovet. Vi lå fortsatt på gulvet, inntil et hjørne, stirra i taket. Prata om dype alt og interessante ingenting.
Delte de siste slurkene. Hadde bare et par sigaretter igjen. Vurderte mulighetene. Bunnpris på hjørnet. Kaffe først? Du forsvant på kjøkkenet.
Jeg scrolla gjennom spillelista, Heart and Soul, Joy Division. Du kom tilbake med to varme kopper og noen brødskiver med leverpostei og gulost. Vi lytta med overtrøtte øyne og vidåpne ører. Psyka oss opp til å gå ut.
Gatene slumra fortsatt. Lørdag mårra stinka eksos og piss. Søppel, måker og junkies. Folk med uniformer. Jeg var skremt av virkeligheten. Av det skarpe lyset. Følte ikke for å være her, men vi måtte ha proviant for sjela.
To pakker Lucky Strike og fire sixpack´s med store Tuborg. På veien ut av sjappa sa du; «Har ikke lyst til å gå hjem ennå, skal vi stikke til parken?» Hvorfor ikke.
Vi delte øreplugger. Traska mot rarere tider. I Want It All, Depeche Mode.
Frognerparken hadde både dårlige og gode nyheter. Det var mye folk som passerte, men det var også mange steder å gjemme seg, kunne observere alt på god avstand.
Vi bretta ut jakker og skuldervesker. Tømte ut innholdet i posene. Strakk beina i morgensola og spratt hver vår øl. Det var merkelig og fint å se deg drikke øl av en stor burk. Du var så forsiktig. Lepper.
Du la merke til at jeg stirra. Søla nesten. Begynte å le. Dytta meg mot låret. Storhet i parken. Jeg følte nesten glede. I hvert fall så mye som en melankolsk grubler kunne klare.
Det holdt. Vi drakk mer i stillhet. Delte fortsatt øreplugger. Queen of the Highway, The Doors.
Posene var fulle av tomme ølbokser. En kraftig buzz, træra svinga. Morgen, så ettermiddag. Vi hadde vært heldige, været holdt stand, lyste norsk sommersol på bleike kropper.
Vi var avvikerne, de vakre utskudda, den mørke kontrasten til alt det pene og pyntelige rundt oss. Alt spant. Vi lå og klina. Ga faen i alt. Fortapte i en brutal villmark der metallet møtte kjøttet. Sovna omsider i omfavnelse.
Ettermiddag blei skumring. Vi våkna av kulda fra den svinnende røde sola som døde bak høye hus. Tok på de halvfuktige jakkene. Pissa bak hvert vårt tre. Jeg lova å holde vakt, selv om jeg ikke fulgte med i det hele tatt. Du lo, kalte meg en kødd da du så at jeg fikla med røykpakka, totalt fraværende.
Vi traska innover mot massen. Drakk de siste ølene. Store slurker, ekvilibrium. Du stakk armen under min og lente hodet mot skulderen. To skygger blei én.
