Det var søndag kveld og det blaserte sinnet mitt døsa av med et tynt glass Hamilton og «Viva Forever» på den digitale radioen.

 

Tenkte på alle menneskene som hadde vært innom kontoret mitt på flyktningtjenesten de siste tjueen månedene. Skjebnene, fortida og den uvisse horisonten.

 

Blei litt melodramatisk av de sørgmodig-sleske, spanske gitarene, blanda med stemmene til Spice Girls og nostalgiske bruddstykker av svunnen romantikk.

 

Det fikk meg til å gå inn i materien. Virkelig kjenne på erfaringene. Hva var det jeg egentlig jobba med i denne monumentale tida, der ting aldri ville bli det samme igjen?

 

Å hengi seg til elendigheten var altfor lett. Visste det. Hadde gjort det altfor ofte i løpet av den harde høsten. Trøkk på alle fronter, selvmedlidenhet over en lav sko og influensa med et langt etterslep.

 

Vendepunkt

 

Vinter i lufta, sinnet et par tonn lettere og likt en gul blomst pressa gjennom sprekkene i asfalten, så blei lyset like tydelig som Technicolor prosess fire.

 

Jeg deltok i et første skolemøte med ei ung overføringsflyktning som helt til nå hadde vært en inneslutta østers uten veier inn, kanskje et par ord her og der.

 

Frykta at arbeidet mitt med henne ville bli en stor utfordring. Visste ikke helt hvor jeg skulle begynne, eller om det noen gang kom til å bli en start.

 

Læreren spurte om hun kunne skrive ned bokstavene hun så på arket.

 

Med et plutselig og uventa sjokk, så skribla hun alt korrekt. Leste høyt opp i tur og orden. Jeg blei sittende med et måpende og ubehandla glis. Holy shit, hun var ikke analfabet som først antatt. Tvert imot.

 

Mulig det var mer på engelsk enn norsk, men hvem brydde seg, hun briljerte. Hadde endelig et utgangspunkt å jobbe fra. Følte at jeg faktisk blei kjent med henne på en betydningsfull måte. Nærmest åpenbarende.

 

Læreren og jeg bevitna at et skjold blei løfta vekk, to voksne menn med hemmelige tårer i øyekroken og kremtende stemmer i ufrivillig falsett.

 

Det var helt rått.

 

Mora satt vedsiden med det anerkjennende og stolte blikket bare innvidde makta. Nærmest dirra.

 

Kan hende at folk stadig opplevde Eureka som dette, men for meg, en villmann av en miljøarbeider med hawaiiskjorte og sleik, så var det rørende og spesielt. Dette var hennes arena og jeg var en beundrende tilskuer.

 

Kontrasten til det skremte blikket som stadig veik unna ved de utallige timene med hjemmebesøk var enormt. Tvilte ikke et sekund på at denne jenta kunne bli lege, advokat eller hva enn som falt henne inn.

 

Mulighetene var mange, og jeg skulle bidra så godt jeg kunne ved at hele familien blei best mulig integrert i kommunen. Ville etter hvert foreslå utvalgte fritidsaktiviteter. Hadde mine tanker.

 

Viva Forever

 

Innså omsider at det var det vi faktisk dreiv med, vi dykka faen meg etter perler. Enkelte ganger med følelsen av å være uten tilført oksygen eller sikkerhetsline.

 

Innfallsvinklene var alltid der, alle hadde dem; styrkene, perlene. Det var vår jobb å oppdage dem, samme hvor dypt, samme hvor ubehagelig, samme hvor kaldt.

 

Det var verdt det. Det var halmstrået som til slutt blei et teppe.

 

Det var naiviteten til en miljøarbeider med Spice Girls på spillelista si.

 

Det var motivasjonen til programrådgiveren i møte etter møte.

 

Det var pågangsmotet i lærerne med klasserom fulle av individer på jakt etter et bedre liv.

 

Det var dedikasjonen hos administrasjonen som gjorde alt dette mulig.

 

Det var Læringssenteret for voksne i kommunen.

 

Det var oss.

 

Perledykkerne.

 

Alltid på vei mot dypet.

 

Alltid på jakt.

 

Alltid.