Soundtrack: Crying in the Rain, A-ha

 

 

Vinter i tårekanalene. Høstrasp på stemmebåndet. Sommerlig yrhet snirklende nær bakhodet. Heavy stunder aleine med dunkel pop på eteren og nostalgirusk mellom tæra.

 

Smerte.

Hjerte.

Et hus i søvn.

Kun opplyst av det hvite lyset fra skjermen.

 

Skyggespill i hjørnene. Abstrakte emosjoner dynka i billig børst og glutenfri øl. Gripende, øyeblikkelig ensomhet og behovet for en trygg havn å bunkre opp i, en dyp kløft å hvile hodet mot.

 

Vemodige nocturnale tanker i sameksistens med den bedøvende effekten av blended scotch whisky, en dash vann oppi. Likte sensasjonen. Trengte det. Den var ei overmodig kvinnes burleske og trøstende favn etter en lang og sjeleknusende dag på kontoret. Den var tatoveringer, ferske arr og glitter.

 

Ingen spørsmål, ingen meninger. Bare et kaldt glass i ene hånda og en skarp negl hysjende på de beroligende stedene i hodebunnen. Kjærtegn eksplisitt ment for meg. Uten okkulte agendaer, uten forvirrende tvetydighet.

 

Bare meg, tankene mine og behovet for å lette sjela med et tonn dødvekt.

 

Det var dette skrivinga betydde for meg.

 

Hun var mitt fristed.

Var min hemmelige elskerinne.

Min mørkere følgesvenn.

 

De siste par ukene på jobb hadde trigga så mange minner. Det var noe med menneskene jeg hjalp, historiene og feelingen. En sentimental egotripp trakk meg til det lille arkivskapet innerst i den forbudte sonen, stedet jeg oppbevarte glansbilder fra de fordums stundene som hadde leda meg hit.

 

Tenkte på regnet fra fortida. Erindra lange gåturer etter skumring. Antikke kirkegårder midt i Oslo. Forfalne mur-bygg med graffiti på sidene. Støvete vinduer og gardinene trukket for.

 

Ung. Naiv. Gatelangs i byen med tomme lommer og en halvfull pakke Lucky Strike. Ryggsekken stappa med spøkelser. Sko slitte inn til foten. Moleskin i lanken og en mp3-spiller fra Clas Ohlson i den andre.

 

Det fantes altfor mange utveier. Det kreative livet dreiv meg fra den ene kvinnen til den neste mannen. Ga faen i konsekvensene. Ønska bare å åpne sinnet, knuse dørene til persepsjonen.

 

 

Jenta fra Jernbanetoget

 

Sløve og late dager i sentrum. Nær Oslo S. Hang under skyggen av et nedbrutt tre, omgitt av junkies og papirløse hasjselgere.

 

Triste gamle Plata var et surrealistisk skue. Alt var utviska og inngrodd i asfalten, i brosteinen. Stanken, sprøytespissene, menneskene. Midt på lyse dagen. For alle å se.

 

Uten stolthet. Skamløst drepende.

 

Tusenvis av folk passerte forfallet og elendigheten daglig. Bare en del av bybildet. Et dystopisk symptom på det sykelige samfunnet vi levde i, den myke undermagen på riksløven, noe å passere med et godt grep rundt veska.

 

Jeg var like malplassert her som den neste. Største forskjellen var kanskje at jeg hadde oppsøkt avgrunnen bevisst for å oppnå inspirasjon. Hva enn det betydde. Livsløgna meg sjøl om at det handla om litterær genialitet, Ari Behn og bohemsk gjenfødelse.

 

Veit, det var skjødesløst og ekstremt risikabelt, men jeg visste ikke bedre. Var fanga i en dødsspiral der arbeidet blei bedre jo lenger ned jeg sank.

 

Sannheten var garantert mer sammensatt enn jeg ville innrømme. Det fikk bli en annen tekst en annen gang, var mer opptatt av å sluke alle inntrykka. Det var åpen bar og regninga kunne gjøres opp seinere.

 

Rota rundt med ei jente som egentlig var der for å selge kroppen sin. Hun var ung og pen, men på randen. Håret lukta bål med et svakt hint av noe søtt.

 

Jenta dytta nesa inntil nakken min og snuste inn, som om jeg minna henne om noen. Kanskje en lost kjærlighet fra steinalderen eller et mykt glimt fra bedre tider.

 

Hun fortalte meg aldri navnet sitt, men vi var fortrolige nok til å dele varme og forsiktige kyss. Jeg leste høyt de siste tinga jeg hadde skrevet. Hun lå og stirra opp på løvverket med forundring i munnvikene. Flira da jeg var frekk.

 

Denimjakka mi var et varmende pledd og skjold mot passerende føtter. Bråket fra trafikken var obskur og ubetydelig. Vi var ett med eksosen og svevestøvet.

 

Sterk sminke og tettsittende topp med røde striper. Svarte Nudie skinny jeans, naglebelte og Converse All Star. Hele rockeuniformen. Mørk neglelakk slitt helt ytterst, lilla striper i det askeblonde håret og midtfingeren i trynet på samfunnet.

 

Arma våre vikla seg sammen i brutale kjærtegn. Endelig en stjålet stund med menneskelig ømhet midt i all den urbane lidelsen. To avdanka mannekenger i bisarr pantomime. Et dukketeater uten særlig mange ord, kun emosjoner og abstraksjoner.

 

Vi delte en lunken Cava og hørte på musikk med hver vår øreplugg. Øya hennes fortalte tusen historier om brutte løfter og umulige drømmer. Så altfor ung, så altfor høy. Et blad styrt av nordavinden.

 

Ikke noe kunne redde oss nå. Bare fløyt rundt som råtne biter drivved fanga i en vortex. Følte oss sexy og aleine, sammen. Lakk, plastikk og biter av metall.

 

Vi hoppa på imaginære trampoliner i hemmelige hager, spilte langtekkelige MMORPG´s omgitt av tomme bokser Red Bull, kutta oss i armen da tankene blei for rå. Dekka det til med lange ermer i varmen.

 

Unisone bølga vi sommerens ekspirerende og vemodige dans. To subkulturelle avvikere med en abnorm svakhet for koreanske tegneserier godt over på den andre siden av kanten og godtriste ytterlinjefilmer med åpne endinger.

 

Kjærlighet stod på pinne, kjærlighet var pakka inn i cellofan. Fit to die, fit to die for. Ga henne den siste røyken. Henslengte og frekventerte nikk i takt med beaten.

 

Kveldsbrisen fra Oslofjorden skylte vekk gatestanken med en midlertidig befrielse.

 

Jeg fikk et klart bilde av hvem hun var.

 

Foran speilet i hybelleiligheten, sterke Hannah Baker-vibber. Eyeliner, blank lebestift, maskara. Makeup som et skjold mot andre mennesker. Kamuflasje.

 

Svart denim med stretch, hull på knær, ubestemmelige piller toppa med alkohol. Hva enn gjorde henne lykkelig en lørdag kveld i et tomt mørkt hus.

 

Sammenbrudd på senga. Sammenbrudd på gulvet. Sammenbrudd over dørterskelen. Låst inne i et marerittslott, nøkkelen rota bort i en skuff full av bortglemte instruksjoner og skruer i feil dimensjoner.

 

Gamle Thomas Dybdahl-låter på spilleren. En svakhet for kvasi-intellektuelle høst-toner med skjegg og mørkt hår. Omgivelser i blå batikknyanser. Omriss med fuzzy linjer som passa perfekt når været nærma seg november og sjela trengte en love story. Hånd i hånd på vei til høstutstillinga, lukta av fuktige jakker, dalende gule blader. Hemmelige kyss bak værbitte trær.

 

Cola Light, soya, smakstilsetninger. Kjipe erstatninger som holdt kroppen tynn. En pistol mot hodet, alltid der med en kule i kammeret, et sakte avtrekk med en ustabil hammer som kunne falle når som helst. Sekunder unna verdens dypeste hull.

 

Tragiske filmer på Netflix. Uoppnåelige rom-com´s. Bisarre og fine kjærlighetshistorier. Bedagelig lavbudsjetts tristesse fra New York med kjente skuespillere pre berømmelse. Dager fylt med historier som aldri var hennes. Noe å få tida til å svinne hen med, sittende i lotusstilling på gulvet med instant placebos og smakløse kopper grønn te, til hun til slutt mista seg selv totalt og blei hjernedød apatisk.

 

Fortsatt ung, men gammel i sjela. En idiotisk klisjé, oppbrukt, likevel dønn sant. Hvordan makte å være original når alt er en blasert kopi av noe som allerede har skjedd en million ganger, kanskje mer?

 

Ansiktet brølende mot puta med avtrykk i både svart og rødt. Seine fridager i senga stirrende i taket, altfor redd til å starte dagen, altfor svak til å ta en sjanse.

 

Mista henne rundt midnatt. Så henne aldri igjen.

 

 

Musikken

 

Hver gang jeg traska forbi det treet i ettertida så tenkte jeg på jenta og den kvelden vi hadde sammen. Selv om vi bare delte noen timer så kom jeg aldri til å glemme henne, øya hennes.

 

Lurte på hvor hun var nå, om hun fortsatt levde. Hadde livet vært hardt? Kanskje fint?

 

Mye hadde forandra seg her. Store åpne flater, overprisa uteserveringer og forvirra turister på vei til glass-innlemma mausoleum. Dog træra var fortsatt de samme. De var urokkelige vindfangere, like tunge i bladene, like grå i kantene, like tause. Alltid omgitt av usynlige gjenferd, alltid der som en påminner om skjebnene endt i bakgårder. Anonyme. Forbigåtte.

 

Blei sart i gnosisen, kjente det stikke. Som en omvendt forelskelse. Ikke godt på en vond måte, men vondt på en god måte.

 

Tilværelsen som en forhenværende, aspirerende gonzo-skribent kunne være ensom og sporadisk, ingen røtter. De få vennskapene jeg hadde var kompakte og intense.

 

Det var som om vi slukte hverandre grådig. De fleste interaksjonene endte like brått som de oppstod. Jeg hadde et kartotek av navn knytta til emosjonelle opplevelser, akkompagnert med en låt.

 

På den måten så blei musikken min musé, hvis jeg trengte en følelse så spilte jeg en låt som tok meg med dit, alle disse menneskene og opplevelsene.

 

Musikken var en hemmelig luke inn til tåkete visjoner fra diffuse drømmer, vanskelige å anslå som virkelighet eller feberfantasi. Pustmistende tendenser og dypsindige tanker. En hvit elefant.

 

 

Natta

 

Sentimentale slidegitarer. Den angeliske og lyse crooninga til Morten Harket. Forfengelighet over en lav sko. Hverdagslig monotonitet og sterke kopper kaffe.

 

Jeg var nå en voksen mann med god distanse fra det post-pubertale villniset utafor Oslo S. Hadde den luksusen at jeg kunne nyte erfaringene mine på en produktiv måte. La det bli en del av evnene mine.

 

Følte på den akkumulerte melankolien og tyngden av det å vite primitive hemmeligheter. Kjente lufta mot huden. Mørket kalte på meg, men jeg hadde forstand nok til å la det passere, bare la det bli fraser i den skinninnbundne notatboka mi.

 

Det eksisterte en uskreven forpliktelse overfor minnene og menneskene som hadde forma meg til å bli den jeg var nå. Vekta av liv levd og liv avbrutt i startgropa.

 

Undervurderte sensasjoner verdt å ta vare på. Sterke nok til å virkelig erkjenne. Mer verdifulle enn ti gullmynter i lomma og fagre løfter fra gudsforhøya jomfruer.

 

Bestemte meg for å ikke ta det for gitt.

 

Neste gang det regna skulle jeg faen meg gå ut og gråte noen tårer for alle individene som en gang berørte meg.

 

Passe på at ingen så meg.

 

Bare la det falle unisont med regndråpene.

 

Bare la det farge bakken under meg med anemiske seriffbokstaver og dystre emotives.

 

Bare la det gi meg hen.