Natt. Under La Luna. Heavy dystopisk, progressiv house med hjerteskjærende beats, et hakk foran pulsen. During i dørene. Boks etter boks med Monster Energy uten sukker. En og annen smugrøyk ut av vinduet. Kilometer atter kilometer på uopplyste bygdeveier. Fjernlys nonstop.

Playlist:

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

the darkness, John Dahlbäck

Friendly Fires, Gareth Emery/Dani Poppitt

L.O.V.E., Kudus/Estiva

Luna, Rub!k

Visste jeg ikke burde kjørt så mye i dagens økonomi, men det var en guilty pleasure. Elska å råne på strekninger der det var langt mellom folk. Drit-høy musikk og full konsentrasjon på det foran. Følte en inderlig frihet, det var som om jeg kunne reise hvor enn.

Måleren lyste gult, så jeg fylte opp tanken for 1000 kroner, lo av innfallet om at akkurat i det øyeblikket så kunne jeg blitt en sint gammel gubbe på Facebook, just let it rip, utånda min øyeblikkelige frustrasjon over økende bensinpriser og at himmelen eksisterte.

Skulle poengtert at de burde skru opp prisene på kollektivtransport i byene og satt en ekstra avgift på bruken av elbil. Hvis det var sånn at vi alle skulle bære byrden av krigføringen vår i Øst-Europa likt, hvorfor måtte distrikta og arbeidere avhengige av bil slepe på vekta av økende drivstoffpriser aleine.

For ikke å snakke om low-key rånere som trengte å bevare forstanden. Glisa, de sinnssyke folka i byene forstod aldri et kvekk, jeg visste, hadde tross alt vært en av dem. Helt til jeg tok til vettet og flytta, blei et menneske.

Trakk på skuldra og rista av meg de siste restene av mars-kulda. Inn i den varme bilen med vibrerende vegger og tak. Glemte omsider alt på utsiden igjen, bare lot retningene styre meg, lykter, trær.

Svinga anerkjennende unna et rådyr som sprang over veien med en «kalv» diltende etter, dirra ikke i fingeren en gang, ingen rykninger i øya, bare rutine, hadde gjort det hundre ganger før.

Det var en akkurat passe ensom tilværelse som var perfekt for vårlig dysterhet og kommende sommerlig nedslåtthet. Koffeinet pulserte gjennom systemet, fikk hjertet til å slå hardere.

Kjente på oblike tanker som snart ville bli noe mer, eller mindre. Nærma meg et skilt med høytidelig annonsering om at jeg var i ferd med å entre Modum, som om Øvre Eiker var forspill og jeg nå penetrerte til et dypere bedre sted.

Kjørte videre over Vestre Spone, mot Sysle. Passerte to katter som sloss i veikanten. Veit ikke om jeg heia på den svarte eller røde. Begge stakk da jeg tappa lett på hornet.

Ute på hovedveien. Begynte å kjenne på trøttheten, stive ledd. Det var fint å ligge på opplyste veier med hvilepuls igjen. Bare flyte inn til mål, Vikersund.

Veit, dette var ikke akkurat sentrum av verden, og livet var enklere enn mange steder, men det var akkurat det som var så perfekt. Det ga rom for refleksjoner, vekst. Og hvis du var som meg, så sparte du penger ved at det ikke eksisterte brune puber her ute.

Fantastisk hvis man er eks-what-ever. Bare å flytte hit, klippe håret, få en jobb og la den folksy konformiteten skylle over deg.

Om du følte for noe moro så var det bare å innlede samtaler med aleinemødrene ved kjøledisken på Kiwi, kanskje du til og med fikk en finger i rumpa, det spørs på preferansene dine.

Selv var jeg mest fornøyd med et par iskalde Isbjørn ved vannkanten en varm sommernatt midt i juli, med tankene og minnene om alt som en gang var. Og selv om vi foreløpig var flere måneder unna den beste tida, så fikk jeg alt til å passere ved å kjøre rundt på natta, aleine, avventende, på at tida skulle avvikle.

Fuck, var virkelig forført av de kunstige blå synt-tonene som lekte seg i frekvens mellom dype trommemaskiner støpt i bly. Vibrering inni brystet. Følelser halvveis opp i halsen, inderlige hopp hver gang tenkte ord ga dem definisjoner, visualiserte bilder flytende mot meg.

Iskald konsentrasjon om alle endringer i horisonten, vel vitende at en liten feil kunne bli fatal.

Nærma meg sluttpunktet og følte vemod fordi alt snart ville bli stille igjen og lufta fri uten kunstig avkjøling blanda med blå Wunder-Baum fra i fjor.

Hodet blei holdt oppe av koffein og overdrevne mengder posesnus, visste godt at jeg trengte søvnen, men likevel. Gleda meg allerede til grålysninga og den lange veien mot jobb neste morgen. Fortsette poesien. Maskinen og meg.