Yumi
Sommeren var langt forbi oss. Naturen rundt døde sakte i gult og rødt. Etterlot svarte skjellet i taus og krokete pantomime. Slapp grålyset inn der det tidligere var ugjennomtrengelig.
Oktober-tårer krøyp lange striper på usynlige skjold. Vaska bort de gode luktene av sol-bleika hår, klam hud og ville flørtende smaker fra en hemmelig seinsommer-natt. Et sted.
Lys passerte i hundre og tjue. Farger blinka frenetisk. Lyder som ikke kunne defineres. Jeg satt shotgun med hodet ut av vinduet, øya igjen. Hørte fingeren din trykke play, full guffe.
Vi var på vei mot havet, men alt var svart med stjerner i det fjerne. Så ikke en dritt, bare tok sjansen, valgte en retning. En slags besjeling av vår egen posisjon i forvirrende tider med utydelige definisjoner.
Styra mot det mørkeste feltet. Håpa på det beste.
Halcyon days
Liv som ikke var egne. Eksistens kanalisert gjennom preprogrammerte filter. Papirutklipte figuranter av syltynt materiale.
To androgyne androider. Begge kledd i tettsittende svart fra topp til tå. Som kvasi-futuristiske visjonærer med turtlenecks og et dystert budskap i hånda. Pretensiøse. Intellektuelle.
Seksuelt frigjorte på en så undertrykt og spesifikk måte at det var som å treffe et nåløye med en syltynn tråd. Særhet dyrka hardt til uante høyder.
Jeg var nummen og kald, likte ikke nærhet. Det passa deg perfekt.
Jeg var taus, orka ikke bruke mange ord. Det passa deg enda bedre.
Produkter. Av samtida. Vi kommuniserte best med tekst. Korte fraser sendt gjennom fiberbånd. Akkurat nok avstand til å ikke være for intimt. Moderne kjærlighet.
Det var øyeblikk. Stunder med fantasert pause fra en digitalisert hverdag. Dager vi knaska fargerike bokstaver og slapp løs på innvidde klubbkonsepter.
Autonome poder som mingla asosialt under strobelys. Parallelt med andre likesinna skygger. Elektronikaen var høylytt og barmhjertig, skåna oss fra altfor mye mellommenneskelig kommunikasjon.
Kjemisk fremstilt lykkefølelse. Avbrekket fra virkelighetens predestinerte linjer. Ecstasyens mekaniserte svøpe. En syklon av farger, rytmer og oppsperra øyne, blanda med roterende hofter og klamme hender.
Cyberpunk
På rømmen. Folketomme landeveier utafor byen. Midt på natta. Et dødt dyr i grøfta. Gårdstun delt av en sekstisone. Alt i dvale.
Stoppa bilen ved vannkanten, lot lysa speide utover. La oss på panseret og stirra i stjernetaket over. Stor og skarp måne. Hvorfor klarte jeg ikke si de rette tinga? Stoppa før det nådde munnen.
Jeg var emosjonelt avstumpa og prega av øyeblikkelig tilfredsstillelse fra lysende skjermer. Aldri en stille stund uten informasjon. Tilgang til alle fantasier. Pandemier, krig, katastrofeporno. Reality som var virkelighetsfjernt. Alt. Ingenting. Meltdown.
Kledde av oss og hoppa uti.
Svømte i okkult vann der alt under oss var ukjent. Iskaldt. Panisk. Dønn sensuelt. Vi var aldri så nær hverandre som akkurat da, to nakne kropper, klamrende, på vei ned mot det fremmede dypet.
Stakkato bevegelser fordi vi var så frosne og stive. Blå lepper som dirra. Numne kyss uten følelser. Sparka fra mot der boblene var på vei. Pulsen i hundre og lungene på vei ut av munnen. Skjelvende. Døende.
Omsider.
Kravlende opp fra gjørma, først på alle fire, så på to bein. Drapert inn i et pledd, sammen. Inntil harde brystvorter og stram hud.
Smakte naturen. Lukta av råtnende blader og vegetasjon i forfall. Frost i gresset. Varm ull. Der og da var vi ikke innlemma i teknologi, vi var en del av omgivelsene, med sansene fokusert.
Klassisk skitten romantikk kasta lange skygger i lysstrålene fra bilen.
Ansiktet ditt og den opplyste kroppen som en uvirkelig kontrast mot det intense mørket bak, fikk meg til å virkelig se deg, hvor vakker du var, hvor lidenskapelig du kunne være, uten alle ledningene, uten alt tilbehøret.
Forvirrende følelser som var gode. Sammensatte emosjoner faretruende nært. Ting som hang i lufta, uavklarte, men likevel jævlig tydelige. Like penetrerende som øya dine, like harde som henda på skuldra mine.
Fordi vi hadde brukt opp vokabularet. Fordi det ikke var mer å tenke. Fordi vi var i hjertenød. Vi henfalt til obskøniteter som ikke var hovedgate. Vi var svevestøvet i smugene. De mørke krokene i omkjøringene som aldri leda riktig sted.
Begjær. Sildring i svaiende piletrær. Pust inn, så ut. Duggen på gryende vinduer. Fingra som dro striper nedover og dråpene danna ved bristepunktet.
Vi var omriss mot en dystopisk horisont. Falmende bygninger, flyvende farkoster, et klima i krise. Rødlige farger så langt blikket kunne se. Robotikk, sex, anemisk. Skranglende. Alt fortapt.
Automatiske bevegelser. Totalt synkronisert. Fullstendig henfalt til matriksen og det store nett. Pulsen mellom oss. Hodet bakover, halsen frem. Gisp med synlig damp.
Refleksjoner av å være dypt inni deg. Avantgarde ideer satt til liv i løpet av et supersekund. Grepet mitt på hofta di og de harde støtene. Håret ditt som en kapsel rundt hodene våre. Panne mot panne.
Sentrum av stormen. Lyn fra klar himmel og stjerner i ukjente konstellasjoner. Svettedråper nedover torso. Gyngende bryster og progressiv housemusikk. 80 desibel.
Falne, selvbevisste, slaver fra en annen galakse. Forvist til jordkloden av en gal far. Som også var mor. Slått til blods i hagen, straffa for å være til, selv om vi var skapt i hens speilbilde.
Vi var de nakne rebellene. Slynga sammen som slanger. Du låste meg inne med beina dine, trygla meg om å gå hele veien, selv om det var forbudt.
Biologiske innfall, rusa på naturlig dopamin og alle de godvonde signalene hele veien til vi nådde klimakset og falt sammen skjelvende.
Fatum
Veien hjem var lang og ensom, ganske fin. Fuktig ustelt hår. Etterdønninger av en sordid affære. Friske minner, tydelige visjoner brent inn i hjernen, mentale pornografiske bilder.
Suvenirer kryptert i en hemmelig folder bare vi visste om. Shit som kunne hentes frem når hverdagen blei altfor monoton og ordinær.
Hørte stemmen din nynne med musikken, det konsentrerte blikket på veien, måten du av og til snudde deg mot meg for å smile vemodig.
Lys.
