Det var sommer, men hodet lingra fortsatt i vinter. Hadde en sykdom i kroppen som aldri slapp taket. Det var en alt omgripende melankoli som stakk kniver under ribbeinet.

 

Den dekorerte verden rundt meg med ikke-eksisterende farger og forvirrende valører. Satt i vinduet og drømte om hvordan fallet ville blitt. Blei svimmel, trakk meg tilbake. Feig.

 

Var en hore etter å leve med hjertesorg og elendighet. Det fikk meg til å føle liv. Det fantes uansett ikke noen myke steder å lande.

 

Den første slurken brant. Smakte jævlig. Fikk oss til å knekke sammen av latter. En gammel helflaske Linie Aquavit, det eneste vi fant innerst i skapet. Alt vi ville var å rømme et sted langt-langt vekk. Den deilige likegyldigheten sløva oss ned til en behagelig nervøsitet som ikke tok overhånd.

 

Hadde egentlig akkurat møtt deg, selv om vi hadde kjent hverandre i flere uker, i spillet. Vi hadde gjort shit sammen, raida, dødd, chatta og slått i hjel tid på vei opp nivåene.

 

Vi var avatarer som sirkla hverandre med en bisarr fascinasjon som var vanskelig å forklare. Alt var digitalt og utenfor rekkevidde. To blodalver, amatører som ikke helt visste hvordan ting funka, bare var der for opplevelsen og historiene.

 

Lange netter uten søvn og seine morgener gjorde at vi knytta et merkelig asosialt bånd i en hemmelig verden. Azeroth var stedet vi rømte til så fort vi fikk muligheten. Levde på kjappe nudler og sterk kaffe.

 

Det var så jævlig vanskelig å bli kjent med nye mennesker ute, hadde ikke referansene som matcha. Jeg bevega meg på utsiden av de gjeldene normene og samme faen så makta jeg ikke å lære reglene.

 

Rømte inn i en eventyrverden der man kunne bli hvem enn man ville, selv om ensomheten alltid fulgte meg, som en koda skygge. Helt til jeg møtte deg. Vi, en Chimera, samme dysterhet, to hoder.

 

Vi satt ved kanten av et stup og stirra utover en vakker digital horisont. Man kunne vel kalle det romantisk. Jeg prata om musikk. Du brøyt plutselig inn; «skulle ønske jeg kunne kysse deg …» Blei overrumpla og stille en liten stund. Si noe.

 

Vi bodde i samme by, men hadde ikke vurdert muligheten for at vi faktisk en dag kunne møte hverandre. Det var som om magien kunne opphøre hvis det skjedde. Gjøre det virkelig. Tanken gjorde meg vemodig av lengsel.

 

Stod utafor inngangsdøra til et bofelleskap på vestkanten. Banka på døra med påtatt selvtillit. Var egentlig et vrak. Et skjellet med bleike, hullete 501 jeans som var oppbretta nederst og en denim jakke som aldri hadde blitt vaska. Regnvått tungt hår ned til skuldra.

 

Tusen tanker romsterte i det sekundene passerte. Huska ikke en eneste av dem. De slitte Allstars´a på en korkmatte over et blankt steingulv var alt som eksisterte akkurat da. Til døra blei åpna.

 

Det lukta kaffe og sigaretter. Rader med jakker og sko stabla i puslespill. Lyder bak dører. Stemmer. En TV et sted. Jeg traska lydløst på lange strietepper. Skuldra dine var skarpe under en lyseblå, jersey topp. Håret var nesten like hvitt som huden. Silke som sveva statisk etter. Kjente blomster i lufta di.

 

Må innrømme at jeg titta lenger ned. På den smale ryggen. Over hoftene. Bak. Avklipte jeans. Perfekt gange. En fot foran den neste, som om du dansa en marsj. Sigarett mellom to smale fingre med knallrøde negler. En røykpakke i den andre hånda. Det var et jævlig fint bilde.

 

Drakk avansert kaffe av store Ikea-kopper. Kjederøyka. Blei kjent med hverandre på nytt. Satt på gulvet i et lite rom med høye tak, askebegeret mellom oss som nøytral grunn. Hørte på musikk.

 

Spillelista bestod først av 30 Seconds to Mars og annet passiv-agressivt som passa perfekt til gaming. Selv likte jeg shit som pressa stemninga ned til en dyster og ubehagelig hvilepuls, Joy Division, The Smiths, Depeche Mode.

 

Jeg var en snobb, ikke på en hipster Ramones og Turboneger-måte, men definitivt på et annet nivå. Vi møttes på midten med en blanding av Kent, Placebo og The Doors.

 

Skyggespill i blafringa av stearinlys. Lukta av aquavit. Natt. Vi satt nærmere nå. Effekten av alkohol og nedstemte lyder, stemning. Du lukka øya og gynga hodet sakte fra side til side i takt med musikken. Likte deg sånn.

 

Lotusstilling med henda i fanget, avslappa, påvirka. Erotiske blikk med fyldige røde lepper og sløve øyer med langsomme vipper. Jeg fanga ansiktet ditt med en forsiktig hånd.

 

Fløyelsmykt. Du lot meg stoppe tida. Skjelvende drag. Sukk av lettelse og velbehag. Du smakte norsk sprit og Luckies. Perfekt.

 

Vi hadde veier å gå, men i natt var alt glemt. Våre verdener tok en pause fra bunnløs apati og grunnløs fremmedgjøring. Lå med hodet i fanget ditt. Det var bare du som eksisterte.

 

Negla dine begravd i håret mitt sendte frysninger nedover hele ryggraden. Du var damp i lungene mine, pusten og tankene. Orda.

 

Undra. Du hadde levd lenger enn meg, sett mer, opplevd. Åtte år virka som en halv evighet. Burde kanskje blitt skremt, men jeg var fascinert. Lukka øya. Mer damp.

 

Flaska var nesten ferdig. Morgenen grydde. Skulle vært i senga, sovet. Vi lå fortsatt på gulvet, inntil et hjørne, stirra i taket. Prata om dype alt og interessante ingenting.

 

Delte de siste slurkene. Hadde bare et par sigaretter igjen. Vurderte mulighetene. Bunnpris på hjørnet. Kaffe først? Du forsvant på kjøkkenet.

 

Jeg scrolla gjennom spillelista, Heart and Soul, Joy Division. Du kom tilbake med to varme kopper og noen brødskiver med leverpostei og gulost. Vi lytta med overtrøtte øyne og vidåpne ører. Psyka oss opp til å gå ut.

 

Gatene slumra fortsatt. Lørdag mårra stinka eksos og piss. Søppel, måker og junkies. Folk med uniformer. Jeg var skremt av virkeligheten. Av det skarpe lyset. Følte ikke for å være her, men vi måtte ha proviant for sjela.

 

To pakker Lucky Strike og fire sixpack´s med store Tuborg. På veien ut av sjappa sa du; «Har ikke lyst til å gå hjem ennå, skal vi stikke til parken?» Hvorfor ikke.

 

Vi delte øreplugger. Traska mot rarere tider. I Want It All, Depeche Mode.

 

Frognerparken hadde både dårlige og gode nyheter. Det var mye folk som passerte, men det var også mange steder å gjemme seg, kunne observere alt på god avstand.

 

Vi bretta ut jakker og skuldervesker. Tømte ut innholdet i posene. Strakk beina i morgensola og spratt hver vår øl. Det var merkelig og fint å se deg drikke øl av en stor burk. Du var så forsiktig. Lepper.

 

Du la merke til at jeg stirra. Søla nesten. Begynte å le. Dytta meg mot låret. Storhet i parken. Jeg følte nesten glede. I hvert fall så mye som en melankolsk grubler kunne klare.

 

Det holdt. Vi drakk mer i stillhet. Delte fortsatt øreplugger. Queen of the Highway, The Doors.

 

Posene var fulle av tomme ølbokser. En kraftig buzz, træra svinga. Morgen, så ettermiddag. Vi hadde vært heldige, været holdt stand, lyste norsk sommersol på bleike kropper.

 

Vi var avvikerne, de vakre utskudda, den mørke kontrasten til alt det pene og pyntelige rundt oss. Alt spant. Vi lå og klina. Ga faen i alt. Fortapte i en brutal villmark der metallet møtte kjøttet. Sovna omsider i omfavnelse.

 

Ettermiddag blei skumring. Vi våkna av kulda fra den svinnende røde sola som døde bak høye hus. Tok på de halvfuktige jakkene. Pissa bak hvert vårt tre. Jeg lova å holde vakt, selv om jeg ikke fulgte med i det hele tatt. Du lo, kalte meg en kødd da du så at jeg fikla med røykpakka, totalt fraværende.

 

Vi traska innover mot massen. Drakk de siste ølene. Store slurker, ekvilibrium. Du stakk armen under min og lente hodet mot skulderen. To skygger blei én.

 

 

Foto: suicidegirls.com – A_POPENKO – Modell: NERWEN